Stranda så ut som et fuglefjell i Nord-Norge

Påsken nærmet seg med stormskritt, og det fristet med en liten utflukt. Ja den var ikke så helt liten for det var nærmere 500 kilometers kjøring opp til Benidorm. Fra mitt losji i andre etasje på den fredelige finkaen var det stor overgang å bli innlosjert i 15. etasje på hotellet Levante Club som lå blant ”skyskraperne” i bydelen Rincon de Loix. Var liksom litt skummelt å titte over rekkverket på verandaen. Det var en helt annen høyde enn i den fredelige kroken Rincón de Oddvar på finkaen.

Å reise fra det døsige Competa og ankomme den sprudlende feriemetropolen Benidorm, var for å si det mildt en nokså sjokkartet opplevelse. Vi var langt fra alene der.

På 1950-tallet var Benidorm en ganske så liten by med noen turister som slang innom i ny og ne. Landsbyen var mer dominert av en livlig fiskehandel framfor turisme. «Fiskerne fra Benidorm» hadde ifølge folkemytologien en gave når det gjaldt dypvannsfiske. Det ble sagt at de hadde spesielle hender, det var begavede kvinner som hadde heklet deres fiskegarn. Fiskenettheklingen hadde de lært av araberne og det viste seg å være en utsøkt måte å fange tunfisk på. Dette ble en tradisjon blant spanjolene. På 1600-tallet fikk Benidorm besøk av pirater som plyndret og ødela byen.

Men befolkningen trådte til og byen kom seg på bena igjen. På begynnelsen av 1900-tallet lå byens store kulturhus sentralt i byen og het «Plaza del Castillo,» (senere kalt «Placa del Castell.)» Idag finner man det gamle kulturhuset i «Poniente,» den eldre bydelen. Det moderne Benidorm «Levante,» består av mye industri, høye skyskrapere i glass og betong, hotell, kontorer og  selvfølgelig selve livsnerven de store og flotte sandstrendene.

Turistene kom i milliontall

En av de næringene som nærmest eksploderte i Spania på 60-tallet var turismen. I 1965 var det rundt 14 millioner turister som gjestet landet. Dette var et stort gode for den anstrengte økonomien, samtidig som det åpnet for tusenvis av arbeidsplasser rundt om. Noen reisemål var nok mer populære, ikke minst de som lå langs kysten. Et av disse stedene var Benidorm.

Fra en forholdsvis liten og fredelig fiskerlandsby utviklet den seg til en feriemetropol av store dimensjoner. Det jevne og gode klimaet gjorde at mange pensjonister valgte å bo der også i vinterhalvåret, og på folkemunne ble byen betegnet som ”Europas største gamlehjem”.  Gamlehjem eller ikke - uansett lå Spania på andreplass blant verdens turistland, tett bak Frankrike.

Benidorm kalles iblant Lille Manhattan, Beniyork, og nattelivet sammenlignes nettopp med New Yorks. I dag trekker badebyen med det yrende nattelivet til seg rundt fem millioner turister i året.

Det var bare noen få ståplasser igjen på stranda

Et par karer lot turister være turister og fant seg en benk og tok livet med knusende ro

I dagene før ”den stille uke” hadde flyene landet jevnt og trutt på El Altet, flyplassen i Alicante, og ut av flyenes buk stormet forventningsfulle påsketurister, fra hele Europa. Og jeg tror alle – i alle fall flesteparten av dem skulle til Benidorm-området. I tillegg kom alle busslastene med gruppereiser fra  andre land i Europa. Et av de norske turbilselskapene hadde seks av sine busser her i påsken, så det var et solid innslag av solhungrige nordmenn som markerte seg både på stranda og i bybildet forøvrig.

 24 timer i døgnet med støy

Metropolen sydet av liv og røre. Det var som en overfylt maurtue – folk tøyt fram overalt – hele døgnet. Biler som tutet, sirener som hylte, godt oppblandet med orkestermusikk fra et titals barer på strandpromenaden, hvor de fleste hadde en innbyrdes konkurranse i å overgå hverandre på desibelmåleren. Og som om ikke det var nok, kjørte flerfoldige høyttalerbiler rundt og forkynte hvor vi skulle spise, eller hva slags show vi burde besøke og hvor vi burde handle. Og som kronen på verket fikk vi en oppvisning i lavflyging over stranda, hvor et lite småfly med et langt banner bak på haleroret, som fortalte at vi alle burde prøve å stå på vannski.

 

Men det var påskeprosesjonen vi gjerne ville ha med oss. Rundt om i Spania er det flere byer som har prosesjoner hver eneste dag i løpet av den stille uken, Semana Santa, og som varer fra palmesøndagen til påskedagen. I denne uken kommer det virkelig fram hvordan kirken og religionen flettes inn i spansk kultur og folkeliv. Vi var heldige og fikk med oss et par av prosesjonene i ”Gamlebyen”.

Skjærtorsdag kveld gikk «stillhetsparaden» (Procesion del Silencio), hvor figurer av Jesus og jomfru Maria føres i et stille opptog der deltagerne bærer stearinlys og røkelse. Figurene er festet på store ”lemmer” eller ”pasos” som de kalles. De bæres av flere titalls menn, og kan veie flere tonn, og synliggjør lidelseshistorien. I blant stoppet de og folket langs ruten fikk tid til litt refleksjon. Dette med påske hadde tydeligvis et helt annet innhold i Spania enn hjemme i Norge, hvor ungdommen knapt vet hva skjærtorsdag er for noe.

Vi overvar også en annen prosesjon. Her var det en helt spesiell stemning, med tunge taktfaste trommeslag og klagende hornmusikk. Nærmest begravelsessanger. For anledningen var gatelyset slått av, og skinnet fra hundrevis av fakler dannet skygger som danset rundt på husveggene, og ga gjenskinn i de alvorstunge ansiktene.

Flere gamle sortkledde koner slepte seg fram på strømpelesten, mens et sangkor lenger bak framførte en slags sørgehymne. Med i opptoget var selvfølgelig ordensbrødrene, og bak dem igjen kom representanter fra politiet, politiske partier, bystyret, samt en rekke forskjellige yrkesgrupper.

Fra botsfellesskap til heidundrende fest

Spanjolenes påskefeiring kan ved første øyekast virke litt uhyggelig for nordmenn som overværer den for første gang. I mange spanske byer og tettsteder er det en lokal tradisjon at menn ikler seg det mange forbinder med Ku Klux Klan-drakter, det vil si lange kapper og spisse hodeplagg med hull for øynene. Rundt om i landet går tusenvis av tildekkede menn i prosesjoner, som mange steder starter etter mørkets frambrudd. Og mennene tilhører et spesielt brorskap. Hver brorskap leder sin egen prosesjon, og de går en fast rute gjennom byen på en bestemt dag i løpet av påsken. Brorskapet er et botsfellesskap, og påkledningen en botsdrakt. Årsaken til at de går tildekket er at ingen skal vite hvem de er.

Først i prosesjonene kommer en gruppe såkalte Nazarenos, i lange kapper med koneformede hetter. Bak dem følger skriftebarna, med kors på skuldrene. Så kommer helgen-figurene, som bæres av menn. Alle mennene er medlem av et såkalt Cofradia, brorskap viet til å organisere prosesjonene. De har en helt spesiell vaggende gange der de langsomt og andektig skrider fram.

Men selv om prosesjonene er preget av alvor og smerte er også påsken en heidundrende folkefest, hvor det fråtses i det aller meste. Et spansk ordspråk sier: Den som ikke tar seg råd til å dele ut søtsaker i påskeuken, neppe kan gjøre seg forhåpninger om å slippe gjennom Perleporten og inn til St. Peter. Derfor tilbys kaker, slikkerier og andre godsaker ut over alt under den spanske påskefeiringen.

Det var i og for seg greit med prosesjoner og all viraken rundt dette, mente Pepe. Men han poengterte det viktigste var at vi hadde påskens budskap i vårt eget hjerte. Og at vi måtte praktisere ”det glade budskap” i dagliglivet vårt og blant våre venner. Vi må ikke miste korsets budskap av syne for det er fortsatt det som er vårt håp og vår trøst. Og det er like aktuelt i dag, som det var den dagen da Jesus døde for oss på korset, forklarte Pepe. 

Noen søkte seg også til stillhet utenfor sentrum

Neste uke skal vi bli bedre kjent med Miguel. Han er sin egen friherre og har like godt sammen med sine mange firbeinte venner "annektert" den flotteste tomta i Benidorm. Kanskje til millionærnaboenes store fortvilelse

Fant ei avsides strand

Lørdagen skulle vi ta en liten tur ned for å prøve badetemperaturene på stranda nedenfor hotellet. Vi mente vi burde være der ved 11-tiden, men det viste seg å være altfor seint. Det var rett og slett ikke en plass å oppdrive. Hver centimeter av stranda var okkupert av badegjester – i alle slags fasonger og tungemål. Det så nærmest ut som et nordnorsk fugleberg i den mest hektiske hekkeperioden. Over det hele svevde en søtlig eim av antakelig hundrevis av liter med solbadolje, Nivea og ikke å forglemme det gode gammeldagse norske spenefettet ”Spenol”, som nå var fordelt på tusenvis solhungrige kropper som skulle stekes i sola på den  totalt 5 km lange stranda. (Hvis vi regner med både Levante- og Poniente-stranda)

Gode råd er dyre når kemneren står i døra sa bestefaren min, her måtte vi finne en plass koste hva det koste ville. Men det var dødfødt. Det fantes overhodet ikke en centimeters klaring (noe bildene viser.) I stedet ble det å traske utover fjellet langsmed sjøen, bortenfor hotellene, nærmest ut i det som mange oppfattet som ødemarka. Og tro det eller ei, der fant vi en strand helt for oss sjøl. Og ikke bare det – vi kunne plutselig ”høre stillheten”, og i stedet for all støyen på strandpromenaden kunne vi for første gang høre fuglekvitter. Omtrent som på finkaen hjemme hos Pepe.

På veien ut dit, fikk vi også en ny venn – Miguel. Han var en av Herrens glade gutter og jeg tør påstå at han holdt til på Benidorms flotteste tomt. Med panoramautsikt like ut til det punktet hvor himmelen strekker sine armer ned og møter Middelhavet. Han var sin egen friherre, nullskatteyter og en virkelig rik kar, om enn ikke på gods gull. Men han får du møte i neste reisebrev…

Strandkunstnerne i full aksjon på stranda i Benidorm.

Påskeprosesjon i Benidorm