Da ”Miguelismen” inntok feriemetropolen

 Jeg tror ikke den mamma finnes, som setter i gang å kjefte når husets gudbenådete pode, kommer hjem, med søle fra topp til tå, og gjerne våt som ei kråke, etter en visitt i nærmeste grøftekant. Og med et stort smil, og troskyldige øyne rekker den lille sjarmøren fram en bukett med bustete hestehover. Mange av dem mangler gjerne stilk også.

Da smelter morshjertet i takt med snøen som tiner for vårsola, og den lille hjerteknuseren blir prompte tatt til nåde. Det er ikke så farlig om buksa er blitt møkkete, vi har da både vaskemaskin og vaskepulver.

Navigatøren på Kon-Tiki-ferden - Erik Hesselberg - fortalte meg en gang at både hestehov og løvetann burde pryde ethvert blomsterbed. Det som mange så på som ufordragelig ugress, var i hans øyne som de fagreste blomster, og han avfeide enhver innvending med: Det kommer an på øynene som ser.

I Vår Herres hage er det plass til alt – både prydbusker, nyttevekster og løvetann, hestehov og en og annen landstryker. Kanskje er det ”ugressplantene og villblomstene”, blant oss som trenger mest til litt medmenneskelig omsorg?

Ingen siling av besøkende

Dersom noen kan sies å være en landstryker i Vår Herres hage, ja da kvalifiserte mitt nye bekjentskap Miguel seg automatisk til denne tittelen.

Like brun som ei kaffebønne, og komplett fri for stressymptomer, regjerte han i sitt eget lilleputtrike, på høydedraget ovenfor turistmaskinen Benidorm. Mens badegjestene innbitt kjempet om hver eneste centimeter nede på stranda, skuet Miguel på det hele ovenfra med et noe forundret blikk. Her oppe hadde han funnet sitt jordiske paradis og levde i pakt med naturen.

Hans eneste opponenter i dette ”paradiset” var noen av de 10 – 15 villkattene som hadde invadert hans revir, og som gjerne ville ha sin del av den daglige matrasjonen, innhentet fra en eller annen kafés avfallsbøtte.

Miguel figurerte ikke i byens manntall, like lite som han var oppført i byens eiendomsregister. Fullstendig løst for den slags registreringer hadde han like godt annektert, kanskje Benidorms ypperligste utsiktstomt oppe i skråningen. Med vid utsikt til himmelen og havet, var han strålende fornøyd med sin tilværelse.

Hans egen lille ”byborg” var ikke omgitt av noen beskyttende mur, slik mangemillionærenes palass var litt lenger oppe i skråningen. Med fastmurte glasskår på toppen av solide gjerder, samt grundig elektronisk overvåking via kameraer, hadde ”Gutteklubben Grei” murt seg inne sammen med sine ilskne vaktbikkjer, og store tidsriktige Merceders og Porscher. 

En reinbarka friherre

Miguels bopel kunne ikke på noen måte kvalifiseres som en arkitektonisk perle, men var snarere en eksponent for den åpne dørs politikk. Her fantes ingen stengsler eller noen form for siling av gjester og inndeling i sosialgrupper. Nei – alle var like velkomne til en liten passiar.

Miguel var en reinbarka friherre hva nevenyttighet og initiativ angikk. Og førsteinntrykket bar ubetinget inntrykk av at her var det impulsivkulturens enkle, men dominerende stilling som rådet grunnen. Uansett hvor vi vendte blikket var det en ukomplisert gjennomført stil som hersket. Kort sagt ”Miguelismen”.

Et par tomme pappesker gjorde tjeneste som tak over hodet, en liten grassflekk fungerte som kombinert sove- og oppholdsrom, mens en rekke avfeldige vannkanner, fylt med jord for dyrking av grønnsaker, sørget for daglig tilførsel av vitaminer. Når sant skal sies så var nok Miguels ”territorium” en svært irriterende fristat blant de øvrige villaene i millionklassen.

Vagabonden Miguel var også kjemisk strippet for alt som går under betegnelsen jordisk gods og gull. Derfor slapp han også alt av konkurranse med naboskapet når det gjaldt jordbundne ting. Hvorfor streve med å få tak i den største tv-skjermen i nabolaget, når han hadde direkte utsikt til Vår Herres store widescreenskjerm? Med det sølvskimrende Middelhavet og en høy himmel som de sentrale elementer. Dessuten hadde han jo heller ikke innlagt verken strøm eller vann. Så pytt - ideen hadde i så fall vært dødfødt allerede i utgangspunktet.

Han hadde ikke behov av noen Shesterfield skinnsalong for å glede seg over utsikten. En noe morken og værbitt campingstol, etterlatt av noen engelske turister på stranda en sen nattetime, var mer enn godt nok når panoramaet skulle nytes. Og når det var tid for en aldri så liten siesta, eller noen timers nattesøvn, ja da ble hviletiden inntatt på en kassert madrass fra et av byens hoteller. For Miguel var dette som den reneste himmelseng.

Her var intet samarbeid med jordiske autoriteter eller kommunale myndigheter. Nei, slike ting affiserte ham ikke det minste. Han var fri som fuglen og levde sitt eget liv. Ja – han kunne rett og slett ikke ha det bedre, humret han.

Underveis har vi nå opplevd både katolisismen og Miguelismen. Men like i nærheten finner vi også kubismen og triangulismen, satt i system av en kar som ble i født i San Esteban de Gormaz, i provinsen Soria.

Ikke langt fra Miguels høydedrag i Benidorm holdt denne karen til på et annet høydedrag, og skapte triangulismen, den kunstneriske bevegelsen som var tett linket mot kubismen – for å si det på kunstnerisk vis. Eller på godt norsk: Han var en drivandes god kunstmaler. Hans arbeid er spredt vidt og han har hatt utstillinger over heile verden. Også i Norge.

Og vi besøkte ham like godt hjemme i privaten, og det kan du lese mer om neste gang.