En av Pedro Delsos skulpturer på Solgården

Jeg tror ikke på tilfeldigheter

Vi er på besøk hos Signe Aasen Delso i Alfaz del Pi. Det er gått nærmere 30 år siden vi var her første gang, og selvfølgelig har det skjedd mye i løpet av denne tiden. Pedro Delso døde i juli i 1994, men kona Signe valgte å bli boende på den 150 mål store praktfulle eiendommen, og fortsatte å drive stedet som kunstmuseum.

Men alt har en begynnelse, og hva var det egentlig som gjorde at du av alle ting havnet i Spania, og attpåtil på Museo Pedro Delso?

- Jeg tror ikke på tilfeldigheter forteller Signe, og utdyper naturligvis dette nærmere.

- Tidlig på 70-tallet hadde jeg permisjon for å ta et vikariat som sykepleier ved Solgården. Jeg synes det kunne være godt med litt forandring fra jobben som nattoversøster på Ullevål sykehus. En annen grunn var jeg at også gjerne ville praktisere litt av den spansken jeg hadde lært.

Lite ante jeg da at livet skulle forandres så totalt. Men for å gjøre en lang historie kort – jeg møtte Pedro, og etter hvert vokste det fram et helt spesielt forhold mellom oss, forteller hun.

Ble fascinert av den vakre stemmen

- En av de norske som bodde ikke langt fra arbeidsplassen min på Solgården, inviterte meg med til et stort fiskelag hos en spansk kunstner som bodde på La Cala. Her hadde han bolig med eget atelier hvor han dyrket sin kunst. Det var altså Pedro Delso Rupérez. Jeg hadde så vidt hilst på ham i forbindelse med at han hadde gitt noen bilder til åpningen av Solgården.

Han hadde noen gode venner som var yrkesfiskere, og følgelig leverte de ham fersk fisk hver lørdag. Og da inviterte han til fest.

Jeg hadde liksom ikke noe behov for noen mann i mitt liv på det tidspunktet, og ville egentlig ikke, men lot meg overtale. Og det ble et riktig trivelig lag, med flott servering av alskens retter fra havets rikholdige spiskammers.

Men Pedro var en svært hyggelig mann og var ikke av dem som ga opp i første omgang. Han kom gjerne på Solgården på søndager, for da hadde han fri. Og jeg lot meg etter hvert overtale til å bli med på en kjøretur oppover i fjellene for å spise en bedre lunsj.

Med på turen var også hunden hans – en stor dalmatiner. Den satt i baksetet og passet hele tiden på å ha hodet på Pedros skulder. Den var ellevill av glede, og holdt et lurveleven uten like, og det virket iblant som om det var den som kjørte bilen, og ikke eieren.

Jeg hadde lært meg spansk, men jeg skjønte ikke stort av språket likevel. Pedro hadde en lav stemme, og snakket et slags høyspansk, men det var nok den vakre stemmen hans som fascinerte meg og gjorde at jeg ble forelsket.

Retur med første fly

Men jeg hadde fått kraftig isjas, og måtte hjem til sykehuset i Norge for å opereres. Nå fikk jeg god tid til å gjøre opp status, og kjente at jeg lengtet meg nesten syk etter å komme til Spania igjen. Og når sykehuset etterpå ville sende meg på et rekonvalesenthjem, var det stopp. Da kom den standhaftige ”Telemarkingen” fram i meg. I stedet ble det retur med det første flyet som var bestilt av Solgården.

Forholdet vårt utviklet seg veldig positivt og vi giftet oss. Den første tiden bodde vi på La Cala, i et deilig hus bare hundre meter fra sjøen. Der hadde vi vår egen båt, og jeg fikk etter hvert min egen hest, som noen trivelige sigøynere passet på for meg.

Pedro elsket å gi meg spontane overraskelser i hverdagen. En dag troppet han opp sammen med selveste ordføreren i Villajoysa. Og nærmest som ved en offisiell veiåpning, overrakte de meg en saks og et stort skrin. Jeg måtte selv klippe over snoren og åpne skrinet. Oppi der lå verdens vakreste dalmatinerhvalp – Corrita.

En dag kom Pedro ruslende, og med et ekte smil forkynte han følgende nyhet: Du trenger ikke å jobbe. Du kan være hjemme sammen med meg.

På den tiden var det jo slik at kvinner helst skulle være hjemme, men for meg ble det nesten mer enn en heldagsjobb å bistå ham på de ulike prosjektene som boblet opp inni ham.

 Solgte alle maleriene på et blunk

Hvordan vi havnet her oppe i åsen er også en historie i seg selv. Det startet med at det skulle opprettes tre gågater i Benidorm. Det ble utlyst en konkurranse blant kunstnere om uformingen av gatene, og Pedro vant med sitt utkast til en av gatene - Calle Mallorca - en av gatene nede ved havnen. Han hadde som vanlig et oppkomme av ideer, og var på ordførerens kontor omtrent hver dag og lanserte disse. Ordføreren på sin side sa ja og ha, og alt var fint og bra. Men som det ofte skjer – gode ideer koker bort i kålen.

Pedro så for seg permanente utstillinger i låsbare montere. Men det var for vanskelig, og Pedro lanserte straks en ny idé: Det fantes masse gamle kanoner fra krigens dager. Disse lå nærmest som skrap oppe i en landsby. I stedet for at de lå der og rustet bort, mente han at disse kunne brukes som installasjoner med palmer og benker rundt, hvor folk kunne sitte ned for å hvile litt. Alt var selvsagt veldig positivt og interessant. Men etter ett år var han møkka lei, og ga vel nærmest opp hele prosjektet. Men da hadde det blitt laget noen små parker, med benker og noen få kanoner, men langt fra slik Pedro opprinnelig hadde tenkt.

Men så ble det arrangert en utstilling med maleriene hans i Altea, og alt ble solgt under åpningen. En dag kom han hjem og ville ha meg med på en liten kjøretur. Da kjørte vi hit opp som vi er i dag. Men det var jo bare en fjelltopp med masse skog, og området så nok litt mistrøstig ut ved første øyekast.

Han hadde allerede vært og studert området og hadde selvsagt sett uendelig med muligheter her. Nå kunne vi få kjøpt denne tomta på 15 mål, for de pengene han hadde solgt for på utstillingen i Altea.

- Kunne du tenke deg å bo her Signe? Når det ikke ble noe av prosjektet i Benidorm, så vil jeg heller lage mitt eget kunstsenter her, sa han håpefullt.

Og slik ble det.

Tradisjonen tro – Pedro formelig boblet over med planer, og vi begynte å plante før vi hadde fått lagt inn vann på eiendommen. Hver gang vi var her oppe, ble bilen fylt opp med vanndunker, som vi igjen helte opp i tønner som vi fikk plassert her oppe. Vi visste nok egentlig ikke hva vi hadde begitt oss ut på. Det første vi gjorde var å bygge ei hytte i et tre. Meningen var at her kunne vi låse inn redskapene våre for det manglet gjerde rundt eiendommen.

Vi kalte det ”Krypinn”. Det var det første som ble laget.  Det var nok ikke så mange som trodde at den lille krabaten på bildet skulle bli en av Spanias store kreative kunstnere.

Hva tror du håndverkerne tenker om dette?

Det er mange artige anekdoter om Pedro. Bl.a. en om Krypinn. Han var en fantastisk mann å leve sammen med, og han levde nok veldig spesielt også. Han var voldsom kreativ og glad i sine venner. Derfor ble det selvsagt mye sosialt – noen ganger altfor mye. Da kunne han bli litt utålmodig og stå urokkelig på sine meninger. Men det må to parter for å få til en krangel. Jeg kranglet ikke, for det var bortkastet energi. Og da ble det heller ikke noe krangel. Så var det en gang det hadde vært veldig mye rundt oss. Vi bodde i La Cala og han satt og malte der på kvelden. Vi hygget oss med rødvin, og jeg leste spansk for å utvide språkkunnskapene mine. Praten gikk, og han irriterte seg over alt det sosiale rundt oss. Og da er det jo gjerne kona som må høre på, enten hun vil eller ikke. Og da kommer gjerne litt fram om kona også, selv om hun ikke har noe skyld i problematikken. Dermed kom en lang tirade. Det var første krangelen vår, og jeg ble møkka lei denne pratinga

Jeg jobbet delvis på Solgården etter at jeg hadde sluttet også, og Pedro hadde derfor kjøpt en egen bil til meg. En gammel rusten Seat som han hadde malt svart på skjermen, for å skjule de verste hullene.

Nå dro jeg rett og slett fra ham. Pedro satt fortsatt i sin egen verden, og malte og pratet, og pratet, buldret og buldret, mens valpen Corrita og jeg dro opp hit med bilen. Og etter mye strev fikk jeg Corrita opp stigen til Krypinn. Vi hadde ikke før fått installert oss, og rigget til madrassen, før jeg hørte en bil som kom durende oppover til gårdsplassen. Det var Pedro som kom etter meg.  

- Men kjære deg - hva er du gjør da kjæresten min? Hva tror du arbeiderne vil tenke når de kommer hit i morgen klokka 8, og du dukker opp fra hytta?

ropte han opp til meg, der jeg satt tre meter over bakken.

 Jeg ble nesten litt ergerlig for nå hadde valpen og jeg endelig kommet på plass, men jeg så det komiske i situasjonen. Der sto han nede på marken, og jeg tittet ut døra fra hytta oppe i treet. Så krangelen vår endte like godt der og da.

Det var alltid en tredje ting som utløste frustrasjonen. For det er ikke tvil om at det blir slitsomt når det blir for mye sosiale samvær, både offisielt og mer privat. Og det blir også en del vin, drinker og champagne. Det var noe vi hadde tenkt på begge to, så vi ble enige om at vi nå slutter fullstendig, og heretter skulle vi bare drikke litt vin og vann. Man kan ikke være med på alt tenkelig av sosiale sammenkomster, samtidig som man skal arbeide og være utøvende kunstner. Men for oss fungerte dette nå veldig fint.

Håndverkerne var raske, og før jul 1978 hadde vi ferdig boligen vår, og eget atelier med keramikkovner, og det som Pedro hadde behov av for å utøve sine kunstneriske ferdigheter.

Signe og Pedro Delso sammen med dalmatineren Corrita, under oppbyggingen av den store eiendommen i Alfaz

Samarbeid med Picasso

Pedro fant sin egen stil – triangulismen, og bygde bildene opp av bare trekanter. Han hadde en egen filosofi om dette, og det kunne han prate om i timevis. Han ville gjerne utdype dette at triangelen er den mest perfekte av alle geometriske figurer. Pluss at i religionen og familien så finner du de tre enheter. Han sluttet aldri å arbeide med dette.

Bildene tok lang tid fordi det skulle legges lag på lag med farge, og dette skulle tørke for hver gang.

Men han var også influert av andre stilarter, og han hadde en usedvanlig frodig fantasi som kom til uttrykk både gjennom form og farger.

Han arbeidet også en tid sammen med Picasso i sin ungdom, på slutten av 40-tallet. Picasso tok ikke imot elever, men han ville at Pedro skulle vise ham bildene sine. Det var mens han holdt på med sin triangulisme og Picasso var engasjert med sin kubisme. Bildene falt tydeligvis i smak, for de utviklet et samarbeid mens han var i Paris. De malte litt sammen og hentet inspirasjon hos hverandre. Og Picasso oppfordret ham til å fortsette med triangulismen.

Pedro ble en verdenskjent kunstmaler, men et besøk i ei Telemarksbygd, og møtet med noen lokale kunstnere og deres disippelskare, ble ikke helt som forventet. Men det kommer litt senere.

Pedro elsket å holde lange tåredryppende taler

 - Jeg savner fortsatt de dype diskusjonene jeg hadde med Pedro. Han var en veldig spennende mann. Han kopierte raskt den norske vanen med å klinke på glasset, reise seg og holde en tale. Første gang var i et 70-årslag på en restaurant i Villayosa. Jeg kjente bare at han grep tak i armen min og sa: Nå må du reise deg for å oversette. Noe jeg slett ikke var forberedt på.

Men han fikk kjapt sansen for lange, tåredryppende taler – så det var ikke måte på. Et godt eksempel på dette er 100-årsjubileet for Ullevål sykehus. Pedro ville gjerne skjenke dem noen malerier, for han synes de hadde gjort så god jobb med kona hans under isjasoperasjonen.

Vi hadde vært sammen med ordfører Albert Nordengen på en kunstutstilling i Det spanske hus. Han og Pedro fant raskt tonen og planla en større maleriutstilling i Oslo. 100-årsjubileet for Ullevål sykehus var riktig tidspunkt mente de.

Dagen kom, og den spanske ambassadøren skulle åpne det hele i Oslo Rådhus, men han sa ikke et kvekk, så det endte med at jeg måtte stå foran forsamlingen og presentere både ambassadøren og kunstmaleren fra Spania.

Og dermed satte Pedro i gang med en av sine lange taler, foran kongefamilien som satt på første rad sammen med mange prominente personer. Tror neppe noen av dem har glemt denne talen, for Pedro tok helt av.

Han roste sykepleierne, det var de som var vegger, tak og fundamenter over hele verden. Og hadde det ikke vært for dem, ja da hadde hele verden levd i en eneste stor og evig ulykke. Det ene lommetørkle kom fram etter det andre. Da han endelig var ferdig, skalv jeg som et aspeløv. Da var det at kong Olav reiste seg halvveis opp av stolen, og applauderte. Jeg pustet lettet ut.

Nordnorsk akevitt og tidlig siesta

Vi var ofte i Norge, for han likte seg godt der. Og vi fikk med oss tre fantastiske reiser nordover med Hurtigruten. Da hadde vi med oss bilen om bord, og kjørte landeveien tilbake. Var det litt ventetid på en fergekai så var det øyeblikkelig fram med fiskestanga. Han elsket å fiske, og det spilte ikke noen rolle om han sto over en fergeavgang eller to. Bare han fikk fiske.

På disse turene oppdaget han raskt forskjellen på lynnet mellom sør og nord i Norge. Kom vi inn i en heis, for eksempel i Oslo, så var det helt naturlig for ham å hilse på alle de andre i heisen med et klingende Hola!

Han skjønte jo ikke et dugg, for alle satte noen arge øyne i ham, og hadde et blikk som tydelig sa:  Bryr du deg – er det noe du vil?

Så jeg måtte få ham til å legge av seg den spanske tradisjonen. Men etter hvert som vi kom nordover var det et helt annet lynne hos folket. I Bodø møtte vi Signe Pettersen. Hun var en dame helt ut til det ytterste av fingerspissene. Huset hennes lå like ved havet, og der satt vi ved kjøkkenbordet, mens midnattssolen spilte opp med hele sitt lysregister.

Med god mat, øl og akevitt, og sammen med gode venner begynte de snart å synge noen av de frodige nordnorske drikkevisene for oss. Pedro stakkar hadde aldri før smakt akevitt, og skulle selvfølgelig ikke være noe dårligere enn nordlendingene når det skulle skåles mellom versene, så du kan si at det ble en ganske så hurtig siesta for ham.

Men klokka halv tolv på natta kom han tuslende tilbake igjen. Da skulle alle ut for å se solen ”danse” på et helt spesielt sted. Og da var det ut for å nyte midnattsolen, med rødvin og mat i kurver. Folk var så gjestfrie og det var smil og glede overalt.

Han ble veldig inspirert av den norske naturen, og derfor tok vi massevis av bilder som han jobbet videre med i atelieret sitt. Ikke minst var han inspirert av Kittelsen og trollene. Han hadde flere utstillinger i Norge. Det var 20 år på rad hvor vi faktisk dro en gang i året, i kombinasjon med utstillinger. Bl.a. i Svolvær, Bodø, Tromsø og Bergen. Og selvfølgelig stortrivdes han i Flatdal hvor vi hadde hytta vår.

Men han syntes nok at det var litt for mørkt for ham der. Når det var dårlige sommere kunne han ikke se fargene på paletten, hevdet han.

Ei norsk bussgruppe på besøk hos Signe Delso

Og alle gjestene ble bedt med inn i privaten.

Lokale kunstkoryféer med sin disippelskare

Kunstnerne rundt Middelhavet er kanskje mer åpne og vidsynte når det gjelder andres kunst. De vil gjerne lære av hverandre, samtidig som de også deler av sin kunnskap. Men allerede under utstillingen i Det spanske hus merket vi at norske kunstnere ikke var så blide på suksessen som han hadde med denne utstillingen.

Det kulminerte i Flatdal, da vi var invitert av en ”av bygdas store sønner” for å holde utstilling, noe Pedro gledet seg veldig til. Men så gikk det ikke bedre enn at sjølveste lensmannen kom spradende inn, med et alvorlig anlagt oppsyn.

I vår enfoldighet trodde vi at lensmann ville se på utstillingen. Men nei – han var kommet i embetets medfør, han skulle granske passene våre.

Vi spurte om det var noe galt. Ja det var nok det. For vi kom innunder den loven som gjaldt gatesalg. Og da var det ikke noen forskjell på om det var en innendørs annonsert kunstutstilling, eller om man solgte malerier fra ei kjerre på gata.

Etter hvert kom det fram at det var andre kunstnere som hadde anmeldt Pedro. Og dermed ble de gode eksponenter for den velkjente norske sjalusien. En misunnelse uten grenser!

Ikke lenge etterpå kom noen av strøkets veletablerte kunstnere. Ikke på noen vennskapsvisitt til en spansk yrkesbror. Neida - de slamret demonstrativt inn på utstillingen, med store gummistøvler, og viste for Gud og hvermann at her hadde ikke Picassos medarbeider noe å bedrive.

Og bak dem trippet på rekke og rad den veldresserte og lydige disippelskaren av kunstnere som ikke var fullt så kjente. Ingen av dem verdiget oss så mye som et blikk, eller viste noen form for vennlighet. Janteloven, i all sin fargerike praksis, sto nærmest malt i ansiktene deres. Nei - det var et ynkelig opptrinn.

Det er en himmelstormende stor forskjell på ”Ola Nordmann” og spanjolene. ”Ola” er ofte firkantet som ei granittblokk, mens sola gjør spanjolene atskillig mer åpne og hjertlige.

Ikke minst når vi vet at alle var velkomne i vårt hus og atelier, enten de var kunstnere eller ikke. Om de kom fra Norge eller USA - Pedro var lik mot dem alle sammen, og delte gjerne sin kunnskap med dem i rikt monn. Hans store intensjon var at hans atelier og vårt hjem skulle være et ”levende sted”. Og kunst var noe man skulle dele.

Noe som jeg ser tilbake på med virkelig glede er at i alle disse årene folk fikk komme inn i privaten, så forsvant det aldri noe som helst fra oss. Det er en god følelse for meg.

Men om lokalkunstnerne i Telemark ikke ville vite noe av gledessprederen og ”fargeklatten” fra Alfaz del Pi, så ble det likevel reist et minnesmerke som fortsatt står der den dag i dag. ”Delsobilen”, forteller Signe som fikk oppleve over 20 flotte år sammen med en av Spanias store kunstnere.

I dag reiser Signe mye rundt. Det er utrolig hvor mye det er å oppdage her i Spania – nei livet er rikt, sier en engasjert Signe Aasen Delso. 

Pedro Delso har lagt bort penselen, men hans kunstverk lever videre. Her er han fotografert på Delsobilen i Flatdal.