Himmelen var så høy

Pepes finka ville aldri oppnå noen stjernerangering innen herbergestandard. Men hvorfor skulle man bruke tiden til den slags uvesentligheter? Vi hadde vann til å vaske oss i – for det var jo bare å kjøpe inn noen femliters dunker til vask og daglig hushold.

Dessuten var husværet utrustet med gassapparat, så sarte sjeler fra landet med ”den evige sne” kunne dermed varme opp vannet - hvis det var nødvendig - når det var tid for den daglige kroppsvasken, mente Pepe.

Soverommet mitt var i et hjørne ved trappen i annen etasje. Kan hende ikke akkurat luksuspregete omgivelser sto i høysetet. Men dog – det var en overnattingsplass, med en gammel stol som nattbord. Men det var så absolutt et ”nattbord” med sjel. Ikke minst kom det til uttrykk når jeg begynte å fabulere litt over alle de ulike menneskene som hadde sittet på denne stolen opp gjennom årene.

Taket over jernsengen jeg camperte på borte i kroken min, var i en noe bedrøvelig forfatning, med huller både her og der. Men når jeg krabbet ned i soveposen for å gå til ro for natten, etter å ha sjekket soveposen for skorpioner og andre ”uvesener” som Pepe yndet å fortelle om ved leggetid – ja da hadde jeg den mest spektakulære utsikt opp gjennom alle de nevnte hull. Og jeg var som en bjørn i sitt hi.

Det var som om stjernene var større, og skinte klarere her nede i Competa, og himmelen var høyere. Jeg stirret opp mot det gigantiske universet og stjernene som hadde blinket i årtusener, og evigheten blunket tilbake til meg, mens tankene vandret i et videre perspektiv.

Jeg ble overveldet når jeg lå her i mørket og så på himmelhvelvingen, og fikk en aldri så liten erkjennelse av hvor knøttliten jeg var i universet. Faktisk enda mindre enn et sandkorn – for å bruke det bildet.

(Det ble senere bygget opp et stjerneobservatorium like ved Competa)

Det å bo på en finka uten elektrisitet var en stor overgang for en som var vant til å vri på en bryter så ble det lys. Her måtte jeg enten tenne et stearinlys, eller vente til morgendemringen sakte, men sikkert fylte rommet med det første lysskjæret. Jeg tør ikke tenke på hvordan dagens unge ville ”overleve” i slike omgivelser – hvis man ikke hadde mulighet til å få ladet opp mobilen, nettbrettet eller hva man nå har av vår tids moderne elektroniske duppeditter. Men det får være en helt annen sak.

Felipes badedag

Det var tidlig søndag morgen og sola hadde steget bare et par fingerbredder over horisonten i øst. Men Pepe kom anstigende morgenfrisk og i særdeles strålende humør. Døpenavnet hans var forresten Jose Navas Serretzo, og som skikken er i Spania så hadde han etternavn etter begge foreldrene. Farens etternavn først, som var Navas, og deretter morens etternavn Zerretzo. Dermed bar han begge familienavnene videre i sin generasjon. Men i Competa var han bare kjent som ”Pepe”. Nå hadde han sittet en times tid på den eldgamle stolen ute på terassen og hatt litt tid for seg selv til refleksjon, og var i ordentlig perlehumør.

Med et bredt smil forkynte han at i dag var det ”Felipes badedag”. Han hadde for lengst funnet fram sitt eget badetøy, og var egentlig klar for avreise med det samme. Vi skulle bade oppe i fjellene – i friluft - forkynte han med stor begeistring Det var flott vær og sola skinte, så dagen måtte utnyttes mens det var lyst. En kaffekopp og en bocadilla kunne vi innta på en bar underveis.

Dette var forresten i slutten av januar måned og det er å ta for hardt i å si at det fristet med noe bad. Det var kaldt og vi skimtet toppen av Sierra de Tejeda, som Vårherre for anledningen hadde pudret med skinnende hvit snø. Og det var nettopp opp i fjellene vi skulle. Vi kjørte et par timers tid, så langt det var fremkommelig med bilen, og deretter bega vi oss videre til fots et stykke innover i området mot Sierra de Alhama, litt sydvest for Zafarraya.

Pepe var veiviser og godt kjent. Her hadde han vært jevnlig siden ungdomsdagene, og nå ville han ta oss med til noen badekulper i elva. Jeg tenkte mitt der vi trasket fram langs en kronglet sti, med snøklatter både her og der. Men jeg behøvde ikke være bekymret, ifølge cicerone Pepe – for det var varmt vann i elva.

Hadde en gang vært et sanatorium

Tidligere hadde veien gått helt fram forklarte han, og det var den gang anlagt et stort sanatorium der, men alt lå nå brakk. Kun et murgjerde var igjen. Men vi klatret over som best vi kunne, og oppdaget at her var vi i godt selskap med mange andre som også søkte til de varme mineralrike kildene.

Nå skulle vi altså prøve et virkelig helsebad – et naturens eget spa - og det helt gratis. Selve kilden hadde sitt utspring langt inne i hulene i fjellet, og de forskjellige mineralske stoffene ga en sterk stikkende lukt i området.

For min egen del synes jeg det ble i varmeste laget å gå innover i hulen, men det var flere av spanjolene som i selskap med Pepe spaserte innover, og de kom ut igjen etter en stund, omtrent som nykokte reker. Det var helsebringende mente Pepe, og den lufta de hadde åndet inn – der inne i hulen - var godt for hjerte- og karsykdommer. Kunnskapen om dette gikk i arv.

Når sant skal sies så ble det for min del i varmeste laget, selv i den kulpen som var rett utenfor hulen, der kildevannet fosset ut, så der var det greit å sitte bare akkurat den lille tiden det tok å få tatt et bilde.

Utenfor hulen møtte kildevannet en annen liten elv som hadde sitt utspring oppe i de snøkledte fjellene, og herfra rant de sammen, det kalde og det varme vannet. Langsmed elveleiet var det flere forskjellige kulper og det var ulik temperatur i de forskjellige kulpene, fra + 42 grader og nedover, så det var bare å finne den kulpen som hadde den temperaturen som passet for en nordboer. 

Dermed behøvde vi ikke plage oss med å ligge i vann som holdt for høy temperatur. Kilden var der hele tiden og vellet fram uavbrutt og det var bare å ta til seg og nyte velværen ettersom vi tålte det. Og når sant skal sies så gjorde dette badet oss godt – både til kropp og sjel.

Geitesteik med tilbehør

Som selve kronen på verket fant Pepe ut at vi skulle ta en avstikker på veien hjem, etter at badingen var unnagjort. I et veikryss tok vi innover til høyre, og det ble mer og mer øde for hver kilometer. Langs denne kronglete veien hadde han kjentfolk som ifølge han selv drev et spisested. >Og da vi hadde kjørt både langt – og lenger enn langt, dukket det plutselig opp ei lita grend, med noen hus spredt rundt ei kirke. Men enhver grend som har ei kirke har også gjerne et spisested.

Om det var et offentlig spisested, eller noe helt annet skal være usagt, og det lå i alle fall veldig kronglete til – selv med firehjulstrekker. Men av alle ting fikk vi servert geitesteik med tilbehør. Geit er jo det mest spiste dyret på verdensbasis, mens hjemme i Norge var det ikke fullt så utbredt.

Der har den vært truet flere ganger, og blant annet sett på som et skadedyr. Gjerdeloven av 1860 ga for eksempel tillatelse til å skyte geiter på stedet dersom de hadde klart å komme seg inn i inngjerdede frukt og urtehager.

Rundt 1920 var det rundt 300.000 geiter på norske gårdsbruk, og da i første rekke i de karrige jordbrukslandskapene i  Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms. I dag er tallet på årsgeiter nede i 23.000 – fordelt på ca 600 gårdsbruk.

Geitekjøttet er ganske mørkt og magert, og kan på en måte minne litt om hjortekjøtt. Og denne mørke søndagskvelden – oppe i den spanske fjellverdenen var det faktisk en virkelig god kulinarisk opplevelse.

Jeg har aldri smakt noe liknende – verken før eller siden. Selv om det smakte både viltaktig, og litt stramt, så sitter smaken fortsatt i smaksløkene når jeg tenker på dette måltidet. Pepes venner brukte sin egen ”hemmelige oppskrift” som hadde gått fra generasjon til generasjon. Et par viktige ingredienser var i alle fall sopp, løk og fløte.

Det er bare så beklagelig at jeg aldri har klart å finne ”spisestedet” igjen…