En ettermiddag skjedde noe forunderlig rundt finkaen. Det var som selve naturen gikk i stillstand, det ble nærmest en trykkende stemning og selv fuglene tok seg en pause i kvitringen. Ute i Middelhavet mørknet det og himmelen fikk et  forunderlig rødt skjær. Og det nærmet seg kjapt.

Plutselig var det som om noen trykket på en usynlig knapp. Uten forvarsel feide voldsomme vindkast oppover dalsidene, og var innom en finka lengre nede, hvor den dro med seg et lass isoporplater på sin vei. Underveis splittet de seg opp i mindre deler, og det kunne se ut som en måkeflokk som var i full krig om noen fiskebiter. Det var så det peip rundt veggene, både ute og inne. Men det var altså Sciroccovinden som kom på  den årlige visitten fra Sahara. Vinden kan komme opp i orkan styrke her nede i syd, og som regel har den med seg rød sand i sitt slep.

I Competa kaltes den for Leveche. Av års erfaringer visste folket i landsbyen at den førte med seg kraftig vind og regn, i kombinasjon med rød sand fra Sahara. Disse vindene, med hastigheter opp mot 100 km/t, er mest vanlige om våren og høsten. Toppen nås gjerne i mars og november, hvor vinden kan komme opp i orkan styrke, og stormen kunne vare opptil flere dager. Med vind og regn.

 Og det var liksom ikke bare store dråper som ramlet ned, men hele syndfloden ”vælva” over oss, for å si det på skikkelig Larvikspråk. I løpet av kort tid ble veien ned til finkaen nærmest forvandlet  til en fossende elv, som dro med seg det den kunne finne underveis. Her var det bare å redde det som reddes kunne. Ikke minst bilen. Den hadde heldigvis firehjulstrekk, så vi fikk med en del plunder berget den opp på fast grunn. Det var på hengende håret, for ikke lenge etterpå raste deler av veien ut, og tyngdekraften sørget for at  jord og stein forsvant med bulder og brak nedover skråningen. Og der sto vi da – nokså tafatte - på den lille veibiten som fortsatt var brukbar.

Mens vi forsøkte å få et overblikk over situasjonen og skadene, traff den uberegnelige vinden oss som sviende ørefiker. Uværet dundret løs på alt rundt oss, og den nådeløse vinden filleristet både oss, busker og appelsintrær som etterpå sto nokså ribbet tilbake.

Regnet kom i bøtter, og jeg tenkte uvirkårlig på hvordan Noa måtte føle det da han oppholdt seg i Arken, og kanskje tittet ut av ”lukene”. Det var ikke lenger mulig å se over til naboene våre i det rasende regnet.

Skarpe lyn flerret og freste over både hus og åssider, og jorden formelig ristet når tordenbraket kom bare sekunder etterpå. Så det var best å komme seg i hus og håpe på at finkaen i likhet med Noas ark var et sikkert oppholdssted.

Heldigvis – det regnet ikke i 40 dager og 40 netter som i Noas dager. Det avsindige uværet dro videre utpå natten, og da vi tittet ut neste morgen var sola omsider i gang med å sette seg i respekt igjen. Nå fikk  den regndråpene til å glitre som diamanter på de bladene som fortsatt var igjen på trærne. Samtidig hang nattas storm igjen i form av hundrevis av appelsiner og sitroner som lå strødd rundt, sammen med busker, isoporbiter og annet løsøre som hadde vært på flyveferd, oppetter dalen.

En slik storm var ikke noe som brakte Pepe ut av fatning. Neida – det var bare å få i seg en solid frokost og en kaffekopp, trekke på seg ei olabukse og arbeidsklær, og sette igang med hakke og spade. Rå kraft strømte ut av de kraftige armene og viste at han var vel vant med hardt arbeid. Slik hadde det vært i generasjoner i den lille byen - fedrene lærte opp sønnene sine til håndverks- og vedlikeholdsarbeider. Det kunne være så som så med redskaper og maskiner. Men de hadde bygd veier og ryddet seg tomter selv om området var både bratt og glissent.

Nå var det om å gjøre å få sikret veien på de stedene hvor jordmasser og steiner var sklidd ut. Heldigvis var det nok av stein å ta av, og etter et par dagers arbeid var grunnen sikret og det var tid for å fylle på mer jord og grus, og ”binde opp” underlaget igjen.

Dermed var ”rikets tilstand” gjenopprettet og freden senket seg over den lille finkaen. Men Pepe hadde en aldri så liten overraskelse på lur. Han hadde vært noen turer innom redskapsskjulet og jobbet med noe der også. Og nå kom han stolt anstigende med et skilt han hadde fått laget. Og på det hadde han skrevet Autopista de Felipe. (Felipes motorvei). Og det var en heder til den norske ”vikingen” som hadde hjulpet til med veiprosjektet.

Skiltet ble høytidelig ”plantet” ved hovedveien, på toppen av bakken ned til Finkaen, og det sto der faktisk i ganske mange år.

Keiser Leon og Skjønne Helene

Mange har den oppfatningen at spanjolene ikke bryr seg om dyra sine. I tidligere tider var nok det annerledes, når det streifet horder av villhunder rundt om. Men i dag er det kommet flere nye lover angående dyrehold. Så det går framover også på dette området. Den som vanskjøtter sine husdyr risikerer nå høye bøter, rettssak og påfølgende straff.

Uansett - Pepe var i så fall et solid unntak. Han hadde adoptert to villbikkjer, eller kanskje det var de som hadde adoptert han. Den ene hadde fått navnet Keiser Leon og den andre Helene. Sistnevnte var en noe underlig blandingskreasjon, og fikk raskt tilnavnet Skjønne Helene – hun du sikkert kjenner fra den franske komponisten Jacques Offenbachs populære komiske opera ”Den Skjønne Helene” fra 1864.

Pepes Helene hadde muligens pådratt seg en sykdom, for den var ganske så skabbete i pelsen, og manglet hår både her og der. Dermed var hun kvalifisert til Pepes spesialbehandling. Hun ervervet seg det privilegiet å ligge inne på jordgulvet på kjøkkenet, og fikk hele tiden tilgang til friskt vann og godt med mat. Men like fullt - hun kunne i lange tider stirre lengselsfullt på Pepes hjemmelagde pølser som hang på rekke og rad oppunder taket. Dette var snadder hun gjerne skulle hatt en smakebit av. Men der satte finkabestyreren grensen!

Keiser Leon var som seg hør og bør – vakthund, og slapp ingen andre inn på sine enemerker – unntatt et titalls ”kolleger” som holdt konsert sammen med ham utendørs hele natten. Ikke minst ved fullmåne stemte firbente solister og kor opp med sine egne nattlige konserter rundt om i dalsidene som omga finkaen. De ”musikalske” innslagene startet gjerne på en av finkaene, og deretter var det omtrent som om de tok ”bølgen” rundt dalsidene. Og slik kunne ”musikerne” holde det gående i timevis med sine friluftskonserter. Når sant skal sies, så var det mer sjenerende enn vakkert.

Pepe hadde et hjerte av gull, også for alle de firbente i området. Hver eneste kveld la vi i vei oppover fjellsiden for å hente hundemat. Alle barer og restauranter i området skulle besøkes, og programmet var det samme hver eneste gang: Innsamling av matrestene etter dagens servering. Alle delikatessene ble lagt i plastikkposer før vi - i stup mørke - startet tilbaketoget til finkaen.

Om jeg aldri før hadde visst at hunder har en utmerket luktesans, så fikk jeg til fulle bevist det her. Det var omtrent som Rottefangeren i Hameln, bare at her var musene byttet ut med hunder. Villhundene som streifet rundt i fjellområdet værét kjøttrester i mils omkrets, og nå kom de fra alle kanter, og sluttet seg til følget vårt som en tropp trofaste tinnsoldater.

I pur glede hoppet og spratt de rundt beina våre og nafset i såvel plastposene som oppetter skinnleggene våre. Mot spanske villhunders solide tanngard hadde dagens moderne plastposer lite å stille opp. De revnet som overmodne tomater, og ut veltet det herligste koldtbord med ingredienser som kjøtt og fisk, brød og kaker, og ikke å forglemme alle de solide kjøttbeina. Hunder i alle slags størrelser og fasonger kastet seg bokstavelig talt over tilbudene som gladiatorer i sin livs kamp. Omtrent som norske pensjonister på Harrytur i Strømstad. Det var ikke det minste å undres over at alle løshunder i vid omkrets så opp til Pepe som selveste prototypen for alle hunders Florence Nightingale.

Jeg har aldri vært redd for hunder, men har lært meg til å ha respekt for dem, spesielt Keiser Leon. Vi holdt hverandre på en labbs avstand, jeg skulte mistenksomt på ham, og han gliste tilbake med en plettfri tanngard.

Men en dag skulle vi virkelige bli gode venner…