Kokken i full sving med sin ”Migas” mens jeg bivåner det hele noe betenkt.

Pepe brydde seg ikke noe om hermetikkboksen i peisen. Det var viktigere med en røyk og en gitar.

Norske kontra spanske mattradisjoner

Pepe og jeg hadde en tid diskutert litt om norske matvaner, kontra de spanske, og i all vennskapelighet sto vi standhaftig på våre prinsipper begge to. Våre respektive hjemlands mattradisjoner var så absolutt de beste – etter våre ganer.

Men ingenting kunne avgjøres før vi hadde prøvd litt av hverandres mat. Som tenkt, så gjort. På finkaen hadde vi jo ikke elektrisk strøm, men vi hadde et gassapparat som ble brukt til å koke og steke på etter alle kunstens regler. Og det var jeg som skulle være førstemann i kokkekampen.

På reisen nedover hadde vi vært innom daværende Damsgaards supermarked i Frederikshavn og sikret oss litt hermetikk. Da jeg dro fram en boks med Dansk Hakkebøf, så Pepe svært mistroisk ut.

Han hadde allerede fyrt opp i peisen inne i stua/oppholdsrommet. Skal jeg være ærlig så brant det snart like godt utenfor peisen som inne i peisen. Flammene grep om seg av vedkubbene, og spredte et oransje skjær rundt i rommet. Det spraket og gnistret og røyen la seg som ei tynn skodde rundt om i rommet. Men det bekymret ikke Pepe det minste. Gulvet var en blanding av sementgulv og jordgulv, og dessuten forsvant røyken opp gjennom hullene i taket, så jeg behøvde ikke bekymre meg om noen brannfare.

Gjennom en grå dis av røyk observerte jeg at Pepe like godt kastet hele boksen inn i peisen, uten å åpne den. Deretter hentet han uanfektet gitaren og klimpret i vei med stoisk ro.

For å hindre en hakkebøffeksplosjon ble boksen raskt fisket ut igjen, og åpnet forsiktig før innholdet ble varmet på en mer sivilisert måte på gassblusset.

Det ble en tung kveld for min spanske venn – dette var så visst ingen gourmetmiddag etter hans målestokk. Ja – etter å ha forsøkt en liten bit hakkebøf, tittet han forundret på meg før han boret meg med blikket, og spurte: Du Felipe - er dette her egentlig menneskemat?

For riktig å understreke spørsmålet ga han en god porsjon til Skjønne Helene, som gladelig slukte hele porsjonen i en eneste jafs. Pepes konklusjon var følgende: Der kan du se – det var bikkjemat! Men I morgen skal du få smake noe som du aldri før har smakt maken til!

Neste dag var Pepe tidlig i sving, og i riktig perlehumør proklamerte han, med stor patos og innlevelse, at i dag var det ”Migas” som sto på menyen, og den skulle tilberedes ute. Virkelig næringsrik kost, annonserte Pepe – ”med store bokstaver”. Migas må ikke forveksles med den Migasen vi i dag får kjøpt på REMA 1000. Den som betegnes som mexicansk frokost.

Pepes utgave var av et helt annet kaliber, og dette var en matrett han hadde lært å lage av moren sin, og noe av det som gjorde at de overlevde borgerkrigen som raste i Spania fra 1936 – 1939.

Krigen var svært brutal, og terror og massakrer forgikk på begge sider, og så mange som mellom en halv og en million mennesker mistet livet i konflikten. Etter tre år med harde kamper, måtte den republikanske regjeringen gi tapt for Franco og nasjonalistene, som styrte landet fram til diktatorens død i 1975.

Norske frivillige

I Norden tok arbeiderbevegelsen raskt side for republikken og den norske regjeringen så gjennom fingrene på våpensmugling og verving av frivillige. Nini Haslund Gleditsch var en av dem som reiste til Spania for å bistå med hjelpearbeidet. Hun fikk ansvar for å organisere internasjonal hjelp med mat og medisiner til barn. Inntrykkene fra krigen var sterke og varige, særlig de lemlestede barna satte spor i Gleditsch. (NRK)

- Det var en ulykkelig tid for det spanske folket. Det var nød og fortvilelse rundt om, og barn sto mot foreldre og foreldre mot barn. Familier ble splittet, og landet vårt delt i to leirer. Det oppsto snart mangel på de mest nødvendige ting i husholdningen, og vi måtte klare oss på et minimum. Ikke minst var det mangel på mat. Da var det viktig at vi fikk laget til noe ordentlig næringsrik kost av det vi klarte å skaffe til veie. Og vi lærte oss til å bruke de gaver naturen skjenker oss, fortalte Pepe.

Litt vedkløyving hører med hvis det skal tilberedes mat utendørs.

Skjønne Helene var alltid en trofast tilskuer når mat skulle tilberedes

Halvparten av hovedbygningen på finkaen hadde rast sammen under borgerkrigen, og siden hadde ingen tatt seg bryderiet med å bygge den opp igjen. I det ene hjørnet av ”ruinhaugen” hadde han noen stokker og trestubber liggende, og nå ble de kløyvd opp for å brukes til å få god varme når matlagingen skulle starte opp.

I det andre hjørnet flammet det opp et skikkelig bål, før han som snarest var en tur innom redskapsboden, og kom tilbake med en rusten jerngryte. Vi hadde jo ikke vann, og han ville ikke bruke dyrt kjøpevann på kanner, men han hadde samlet en del regnvann i ei tønne, og oppi denne vasket han gryta, ved hjelp av noen kvister han hadde bundet sammen til en slags kost. Deretter ble gryta plassert rett opp i bålet.

Seat Motorolje og gammelt brød

Når sant skal sies trodde jeg ikke mine egne øyne når han fra skuret hentet en kanne med påskriften Seat Motor-oil, og helte innholdet oppi gryta. Han forsto tydeligvis min store forskrekkelse, for han skyndte seg å tilføye at det var ikke motorolje på kanna, men olivenolje. Han hadde selv presset oljen, så dette var prima vare. Og kanna den hadde han så å si vasket rein.

Deretter hentet han en sekk med gammelt brød han hadde fått av byens baker, brøt det opp i småbiter og kastet det opp i gryta, sammen med en rekke forskjellige urter som han hentet rundt om på eiendommen. For meg syntes det som om det nå brant like mye inni gryta som utenpå. Men gubben rørte rundt helt uanfektet, mens ”dampen” sto rundt ørene på ham.

Men middagen var snart klar, og ble servert ute på gårdsplassen sammen med sure grønne olivenbær.

Og selvfølgelig fikk gjesten fra det kalde nord en dugelig porsjon. En skal jo alltid være hyggelig overfor sitt vertskap og spise det som settes fram. Nå gikk det ned med ”lange tenner”, og smaken var nærmest noe i likhet med smakløs flytende brødpudding.

Men der og da kom min redningsmann, eller rettere sagt redningshund. Keiser Leon hadde som vanlig plassert seg rett ved siden av meg, og da Pepe snudde seg bort et øyeblikk, skjøv jeg asjetten forsiktig bort til keiseren, som i løpet av sekunder slukte hele ”Migasen”. I løpet av de samme sekunder var Leon og jeg blitt perlevenner, og asjetten tom. Men det ble en kortvarig salighet.

Pepe som oppdaget den tomme asjetten formelig strålte av glede og utbrøt fornøyd: Ja det var jo det jeg sa - at du skulle få noe ordentlig å spise.

Dermed fylte han opp en ny porsjon til meg, samtidig som Keiser Leon forlot arenaen, forsvant stille og ubemerket inn i skyggen og la seg der med et høylydt sukk.

Der satt jeg i saksa. Nå måtte jeg gjøre gode miner til slett spill. Utrolig nok klarte jeg å spise opp hele porsjonen, men godt var det ikke. Jeg funderte mye på om dette måltidet ville holde for en kontroll fra ”ernæringsnemnda” eller ”hygienekontrollen”.

 Snart skjedde saker og ting

Jeg skal heller ikke underslå at kyllingretten jeg inntok på en liten kafé senere på dagen smakte atskillig bedre enn Pepes Migas.

Det gikk bra noen dager. Men så skjedde det noe underlig, og da gikk det slett ikke bra lenger. Saken var at jeg for en liten periode måtte tilbake til Norge, med et illsint Salmonella-angrep i bagasjen.

Noe av det som legen min – Dr. Bredvei i Larvik var opptatt av - var hva jeg hadde spist i Spania. Selvfølgelig fortalte jeg om Migasen og Pepes kokekunster. Da ristet Bredvei på sitt kloke hode og sa:  

”Jeg tror nok ikke det er en basill som kan overleve en kokekunst hvor det brenner like mye inni gryta som utenfor gryta!”

Og han fikk rett. Jeg hadde pådratt meg salmonella ved å spise kylling – og det var på et helt annet sted enn på finkaen hos Pepe.

Men etter et par måneders opphold i Norge var jeg tilbake i Competa igjen…

Pepe bryter gammelt brød oppi gryta. Legg merke til kanna med Seat Motorolje til venstre.

Og måltidet ble fortært i friluft. Margaret Clementz tok seg fri fra staffeli og malepallett, og inntok Pepes herremåltid sammen med undertegnede og kokken sjøl