Når det var siestatid, var det som om noen trykket på en bryter og kirkeplassen ble stille for noen timer

Marguerita, Dallas og Rosenkransen

Etter hjemkomsten til Norge fulgte en tid med ”rehabilitering” av min salmonellainfeksjon. Det finnes visstnok - ifølge Norsk helseinformatikk – 2500 forskjellige ”undertyper” av denne krabaten. Og en av dem hadde altså kommet på gjestevisitt til meg. Når sant skal sies så greide jeg meg lenge med min utgave av infeksjonen.

Med vissheten om at Spania og Solkysten har atskillig mer å vise fram enn langstrakte badestrender, restauranter og latmannsliv, kunne omsider kursen igjen settes sydover i Europa - mot Competa. Denne gang var det nok en atskilllig slankere utgave av ”Felipe”, som ankom landsbyen som har fått det trivelige kallenavnet ”Gesimsen på Costa del Sol”.

Nok en gang kunne jeg flytte opp på min lille suite på finkaen, den med stjerneutsikten, rulle ut soveposen og riktig nyte hverdagslivet sammen med Pepe og de andre landsbyboerne.

Det å oppleve Competa på 80-tallet var faktisk en reise i tid, tilbake til den gang byenes nærmiljø ble anlagt med tanke på fotgjengere og esler. Og byen var nærmest som en  spennende labyrint med trapper og trange gater som man kunne gå seg bort i. Det var ikke noen airconditioning som summet og gikk, for i generasjoner hadde man sørget for hvitmalte fasader for å reflektere den brennhete sommersola.

Noen av de sterkeste opplevelsene mine i Competa var når jeg sto opp litt før sola krabbet over åsryggen i øst. Da satte jeg meg gjerne på den gamle pinnestolen ute på patioen, og så hvordan sollyset langsomt fikk mer og mer makt, og fløt som gull nedover fjellsiden. Det var en storartet opplevelse som ikke kan fortelles med ord. Og han har fullstendig rett, mannen som sa det slik: ”Vi klapper for et flott musikkstykke, men hvorfor klapper vi aldri for en flott soloppgang?” Det ligger en stor sannhet i dette, som er til berikelse for oss i vår travle hverdag.

Jeg er fullstendig klar over at det på de sydligere breddegrader ikke trengs så mye for å få hverdagen til å fungere, som hjemme i ”Kuldelandet” i nord. Men samtidig så synes jeg folket i denne lille byen var mer fornøyd med tilværelsen, selv om de den gang manglet mye av det som vi ser på som helt nødvendige materielle goder.

Selv om tilværelsen min nå var ganske så spartansk i forhold til norsk standard stortrivdes jeg i dette miljøet. Det var ikke noe statusjag, alle snakket med alle mens klokka tikket ufortrødent videre.

I de små butikkene rundt kirkeplassen, og i bakgatene hadde de små sortkledde konene tid til å slå av en prat midt i handlingen, og det virket på meg som om de hadde all verden med tid. og det kunne i blant ta sin tid når jeg skulle handle i butikken, for den fungerte nærmest som landsbyens nyhetsbyrå.

En og annen bikkje ruslet rundt på en evig jakt etter en ekstra matbit, mens kattene dovent plasserte seg langsmed de hvite husveggene for å slumre litt i solvarmen.

Fra kirketårnet sendte klokkene ut sine jevne signal og forkynte for alle i landsbyen hvor mye klokka var. Ved siestatid var det som om det livlige miljøet på torget gikk i samstemmig dvale. Vindusskoddene ble slått igjen, og de få som beveget seg utendørs var gjerne en og annen turist som hadde forvillet seg hit opp, og nå var på desperat jakt etter noe å leske strupen med i den dirrende heten. Inne i bakgatene var det alltid en tapasbar de kunne stoppe ved og få en pustepause.

På vei hjem for å ta seg en siesta

En moped på fri eksos var ikke som trigget en traust spanjol. Det var nok et helt annet lydnivå i Competa enn hjemme i Norge

Som ved et trylleslag

Når siestaen var over, og Competa igjen - som ved et trylleslag – ble forvandlet til en pulserende landsby, var det som om torget og de trange gatene fikk en ny oppvåkning. Folket myldret fram igjen etter noen timers hvile, de gamle kvinnene slo seg ned på stoler utenfor husene sine, og skravlet så det riktig ljomet mellom husveggene. Det var vistnok heller ikke uhøflig å bryte inn i en samtale, for skulle man få sagt noe – ja da måtte man rett og slett bryte inn.

Når det virkelig tok seg opp og de viftet med armene, mens volumet steg, og jeg trodde at nå var de hissige, ja da var det visst bare noe så enkelt som at de var engasjerte i samtalen, og hadde en mening som absolutt måtte komme fram. Og hvis de i tillegg dundret handa i bordet så glass og asjetter hoppet – ja da  var  diskusjonen kommet opp på riktig nivå.

Støynivået her var på mange måter noe helt annet enn det vi kjenner fra Norge. Det er viktig å huske at i Spania har man et helt annet syn på støy enn hjemme. For her var det ingenting unormalt med motorbråket fra mopeder på fri eksos, som blandet seg med lyden fra en eller annen uoverensstemmelse mellom den eldre og den yngre generasjonen. Når pater familias da omsider grep inn og ga uttrykk for sitt syn på saker og ting, ja da kunne det fort bli både smelling og kjefting mellom murhusene som sendte lyden i ekko bortetter  gatene.

Det viktigste for spanjolene var familien, og i tråd med gamle tradisjoner bodde den gang foreldre, barn, svigerdøtre og barnebarn ofte i samme huset.

Det var en egen oppdagerferd å rusle rundt. Folk brukte gatene, iblant hele gata, slik at man faktisk måtte hoppe over en og annen vaskebalje, eller beina på den kona som eide balja. De var like blide, smilte og hilste og fikk meg til å føle meg velkommen.

I en av disse gatene bodde Marguerita. I følge naboene hadde hun legende hender, og kunne kurere både det ene og det andre. Hennes norske navnesøster Margaret Clementz bodde jo også i Competa, hvor hun utøvde sin bildekunst. En dag inviterte hun meg med på besøk hos Marguerita. Og det ble på mange måter en interessant opplevelse.

Det var viktig å hente inn kvister for å brukes til "flebruksgrytene"

Marguerita sammen med sin norske navnesøster kunstmaleren Margaret Clementz.

Intriger omkapp med rosenkransen

Marguerita var også usedvanlig dyktig i multitasking – altså det som i dag  på godt norsk betyr å gjøre flere ting i samme slengen.

Da vi var innom hadde hun mer enn nok med å komme i mål på bønnekransen. Fingrene gikk som ”kjepper i hjul”, samtidig som hun høylydt kommenterte TV-serien Dallas. Hun slapp sin vrede løs over J.R. Ewing, den alltid intrigefulle sønnen i familien Ewing som aldri lot en sjanse gå fra seg, hvis han kunne gjøre livet surt for sine fiender.  

Nå hadde nok Margueritas hørsel blitt svakere med årene, for TV’en sto såpass høyt på at de nærmeste naboene kunne se på filmen uten å ha lyd på sine egne apparater.

Det var for å si det mildt litt av et kunststykke å kommentere Dallas samtidig som hun også skulle konsentrere seg om rosenkransen sin. Kransen består av fem ganger ti perler. Nederst hang et krusifiks.

Rosenkransen er bygget på enkle bønner som i alle fall de eldre i Competa hadde lært seg på rams. En fullstendig rosenkransbønn skal strekke seg over tre ganger gjennom hele rosenkransen! Den som har litt trening i denne bønneformen, og selvfølgelig kan de muntlige bønnene utenat, vil kunne gå fullt ut inn i den, og samtidig ha et slags overskudd til å meditere over sentrale hendelser i Bibelen, eller som Marguerita, følge intenst med i Dallas, og samtidig prate med oss som var på besøk

Margueritas flerbruksgryte

Marguerita var en sjarmerende og elskelig dame. På veggen hang et bilde som viste henne som en ung mørkhåret skjønnhet. Men hun var fremdeles en spennende og engasjerende kvinne, men preget av mange år med hardt arbeid. Samtidig var hun  som en sprudlende kilde, og fortalte levende og engasjert om spansk historie, og hun lærte meg utrolig mye om landsbyen, om spanske skikker og kultur.

Alle i Competa prøvde å lære meg språket, og de var tålmodigheten selv, når jeg ikke fikk grammatikken helt på plass. Alle de nye ”språklærerne” mine bare smilte, og synes det var litt fornøyelig med ”Hombre de Noruega” som prøvde å snakke deres språk.

Det var nok ikke den ”spansken” man snakker i Madrid, men snarere en dialekt som preger områdene syd i Spania. Det er nemlig en stor forskjell på språket i sør, i forhold til Nord-Spania. Og det var langt fra enkelt å få tunga med på de rette krøllene.

Inne i huset hadde Marguerita plassert ei stor jerngryte under bordet. Denne gryta hadde mange bruksområder fortalte hun. Først var man ute og hentet inn kvister til å tenne opp bål utendørs. Og mens lukten av brente kvister spredte seg i nabolaget kokte man opp maten, og fikk dette over i noen andre fat, før glørne fra bålet ble lagt oppi gryta. Deretter kom lokket på plass over gryta. Deretter kom gryta på plass under bordet, og husets beboere og gjester tok plass rundt bordet. Beina ble plassert oppå  grytelokket og vips så hadde man en ekstra varmekilde i huset.

Da vi besøkte Marguerita hadde hun i tillegg lagt et stort ullteppe på bordet, slik at det lunet ekstra godt. Og med hjemmebakte kaker og en kopp kruttsterk kaffe gikk praten livlig, og timene føyk av sted…