Hele området rundt Competa var som manna i ørkenen for de som var opptatt med kunstneriske sysler. Og i landsbyen var det et lite internasjonalt miljø hvor flere kunstnere innen ulike sjangre jobbet, så vel alene som i fellesskap. Her var malere, glasskunstnere, keramikere, fotografer, poeter, forfattere, skulptører etc. Omtrent hele kunstskalaen var representert fra A til Å.

En av grunnene til at jeg befant meg i Competa, var foruten eventyrlyst og stor utferdstrang, at jeg hadde takket ja til et tilbud om å være sjåfør for kunstnerinnen Margaret Clementz fra Hagenes ved Kodal, litt nord for Larvik.

Når kulden gjorde sitt inntog, Hageneselva frøys igjen, vinden peip rundt hushjørnene og Kong Vinter sendte termometersøylen nedover så det knaket i husveggene  – ja da krøp også kulda inn i den kodalske kunstnersjelen. Da ville hun nedover - til lyset og varmen i Andalucía for å tine seg opp. Der fant hun også roen som skulle til når hun skulle uttrykke sine følelser via penselen. Hennes vei som utøvende kunstner har så langt fra vært bestrødd med roseblad, snarere med torner og tistler.( I biografien Lys og mørke, forteller hun om sitt liv. Oppturer og nedturer, og ikke minst om tiden i Syd-Spania)

Når andre har dømt henne ”nord og ned”, har hun alltid valgt å følge sin indre stemme. For å si det på godt norsk: Hun er kjerringa mot strømmen. I sine malerier har hun klart det mesterstykket å fange inn skogens mystikk og magi. Og i Competa ville hun fange inn det spesielle lyset

På de første turene nedover ble gode gamle ”Gjedda” (Peugeoten) hentet fram  fra vinterdvalen i garasjen, og stuet nærmest til taket og vel så det med staffelier, pensler, lerreter, fargetuber og alskens remedier. Selv om hun hadde byttet over til en ny og knallrød Subaru firehjulstrekker så mente Margaret trafikken på motorveiene nedover i Europa ikke var den rette boltreplassen for en dame i hennes alder, og i tillegg var det vinterføre i Nord-Europa., ja faktisk helt ned til spanskegrensen.

Den gangen drev jeg selv med litt oljemaling og var elev i hennes atelier, så det passet godt med et slikt kjøreoppdrag. Som to frosne representanter fra vinterlandet ankom vi seint en kveld Competa. Et av resultatene var altså at jeg ble kjent med Pepe og fikk bo på finkaen hans. Noe som igjen har resultert i en del reisebrev.

Her samlet gjerne kunstnerne seg. Og de kunne sitte til utpå morgenkvisten og diskutere kunst, og gi hverandre tilbakemeldinger og gode innspill.

Kan ikke forklares – må selv erfares

Margaret hadde vært i Competa tidligere, og underveis fortalte hun begeistret, og for å si det mildt: i fargerike ordelag, om det spesielle lyset som var oppe i fjellene.

- Der henter jeg fram de kraftige fargene mine, og kan utfolde meg i en helt ny fargeskala. I  Competa er solnedgangen preget av kraftige, strålende farger, og når man forsøker å gjengi dem, kan man nesten fristes til å si at en himmel kan jo ikke se slik ut.

Nå skulle hun ta med seg staffeliet og malesakene, og begi seg innover i landskapet rundt Competa. Problemet var bare at denne følelsen av tilfredshet med tilværelsen kunne ikke forklares – nei, det må du selv oppleve, sa hun.

Og  jeg hadde ikke vært mange dagene i Competa før jeg forsto hva hun mente.

Folka som den gangen var med i ”kunstnerbataljonen” var som trekkfuglene, de oppholdt seg i kortere eller lengre perioder i Competa, og de kom fra både England, Irland, Frankrike, Tyskland, Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Amerika.

Nå tuslet de rundt med kamera på magen, eller staffeliet på ryggen, fant seg en fredet plett og satte i gang. Bilder i alle slags størrelser og av ulike motiv ble festet til lerretet. Selv om de jobbet med ulike former for kunst, hadde de mye inspirasjon å tilføre hverandre. Derfor ble det atskillige møter over en kopp kaffe eller et glass mineralvann eller vin på en av de små barene i Competa.

Disse møtene ble etter hvert nærmest små kunstutstillinger og ”seminarer” som strakte seg langt utover i de små timer. I blant helt til sola steg opp i øst og forkynte at en ny dag sto klar i dørsprekken.

Smårollingene krabbet blant stoler og malerier

Kunstnervennene samlet seg på det som på folkemunne ble kalt Café de los artistas  Den lå hendig plassert i en bratt bakke,  og vi kom inn i restauranten i toppen. Lyden av gafler og kniver kunne du høre godt utenfra. En bratt trapp førte ned til bordene. Iblant var det tapas på menyen og da ble store fat båret inn for deling. Alle spiste av samme fat, og tok seg noen munnfuller. Ikke minst var begeistringen stor når det ble satt fram et utvalg skinker og pølser som f.eks. chorizo.

En diger peis sørget for varme i den kalde årstiden. Og det kunne virkelig være kaldt her oppe i fjellene. Det var ganske så livlig for her var både unge og gamle, kunstnere og fastboende i en salig blanding. Ja til og med noen smårollinger som etter norske forhold  burde sovet i sin seng når klokka passerte 01 på natten. De krabbet livlig rundt innimellom stoler og malerier. For kunstnerne hadde ofte med seg noen ”vareprøver”.

Under disse samlingene delte de sin erfaring og ga hverandre gode råd og tips. Det var ikke noen konkurranseforhold mellom kunstnerne, og derfor var det helt naturlig at de også iblant arrangerte felles kunstutstillinger.

En av de jeg stiftet bekjentskap med var amerikaneren Rex Gates som bl.a. drev med keramikk. Det var utrolig å sette seg ned i det lille rommet hvor han holdt til, og bare se hvordan en grå unseelig leirklump ble formet under hans varsomme hender, til de vakreste kopper,  krukker og vaser. Ingen av produktene var like, selv om de kunne se sånn ut ved første øyekast. Men som han sa: Det er som med oss mennesker – vi kan se ut som kopier av hverandre i blant, men det er likevel forskjell på oss. Og i liket med VårHerre, så har jeg satt min egen signatur på produktene mine. Og så viste han meg undersiden av en kopp.

I dag holder Rex til i Ceramica La Posada. Nylig møtes vi i keramikkutsalget hans og mimret litt fra tiden 30 år tilbake. Vi var begge blitt litt fyldigere rundt livet, og litt gråere i hårmanken. Men vi hadde massevis av gode og verdifulle minner å se tilbake på.

Louis og Pepe

Boka om Margarets spennende liv

Malte livet på rett kjøl

Pepe, og flere av landsbyboerne var av den oppfatning at kunstnerne var noen ”snålinger” og de levde liksom i sin egen lille verden. Men når sant skal sies så hadde Pepe noen virkelige ”godbiter” av gamle malerier på veggene i finkaen, men det brydde han seg lite om. Det måtte da finnes bedre tidtrøyte enn å dra rundt å male bilder.

Den ene sønnen hans – Louis – var egentlig ganske kunstinteressert. Og Margaret forteller:

Louis – var veldig interessert i å se på bildene mine, og det ante meg at han hadde stoff i seg til å bli en habil maler. Men dessverre gikk han på et helt annet stoff. Han kom borti narkotika, og var ofte dopet. Og han var på full fart utfor stupet.

Noe måtte gjøres for å redde ham, og en dag spurte jeg om han kunne tenke seg å bli med meg en tur hjem til Norge. Jeg fortalte ham om atelieret jeg hadde hjemme på Hagenes, og at jeg gjerne ville ha ham som elev en periode.

Mot alle odds sa han ja, og sammen dro vi nordover. Han ble som trollbundet av det han så og opplevde i Østre Hedrum. Han kuttet momentant ut alt som hadde med dop å gjøre, og konsentrerte seg 110 % på å lære seg mest mulig om kunst og kunstmaling. Og for å si det helt bokstavelig: Han malte livet sitt på rett kjøl igjen.

Den flotte naturen krøp ”innunder” huden hans, og de lette vindpustene bar med seg angen av skogens forskjellige dufter inn i atelieret hvor han ble mer og mer oppslukt av maleriene sine.

Jeg var overbevist om han hadde talentet, og nå slo det ut i full blomst. Det var derfor en stor glede for meg å bidra med midler slik at han kunne fullføre sin kunstutdannelse ved kunstakademiet i Sevilla. Han ble etter hvert en kjent kunstner i Spania, og etter en periode med malerier og utstillinger rundt om i ulike land, ble han svært ettertraktet som kunstner i kirkelig sammenheng. Og det mangler ikke på forespørsler om utsmykking av kirker, og altertavler, og han satte solide spor etter seg rundt om i hele Spania.

Nå er det tid for en liten pause med reisebrev fra oppholdet i Spania. Men det kommer mer siden.

Rex Gates var en begavet kunstner og drev sitt eget keramikerverksted

Rundt 30 år senere møtte jeg Rex igjen, og to gråhårete karer kunne mimre litt over gode minner fra tiden jeg hadde i Competa