Tores dikt

På disse sidene vil du finne refleksjoner og dikt av Tore Bakken. Felles for diktene er at de bringer lys og varme inn i folks hverdag, samtidig som de er trosstyrkende.

Tore har en egen evne til å formulere sine tanker i et hverdagslig språk, gjerne med et humoristisk glimt. Men bak det hele ligger hans ønske om å gi mennesker på leiting nytt håp.

Diktene er som regel illustrert med bilder av hans kone May Lis eller Oddvar Schjølberg.

Bestemors vafler

Takk for varme rømmevafler

Med hjemmelaget eplemos

Takk for bakst av mange sorter

Det var en del av hjemmets kos

Takk for kaffe malt på kvern

Med aroma fra et lite brenneri

Takk for hver velsignet gave

Dine hender var det omsorg i

Hvordan skal jeg kunne takke

For den omsorg som du ga

Du spredte lys, håp og varme

Til den dag du flyttet herifra

Nå er det bare gutteminner

Fra en tid som har svunnet hen

Ennå siver duft av rømmevafler

Ned fra bestemor i himmelen

Dikt: Tore Bakken

Foto: May Lis Bakken

Smilerynker

Noen ganger kan man gledes

over smilerynker man har fått.

På denne måten kan man telle

sine smil i året som har gått.

Andre ganger kan man gledes

over sølvstenk eller grålig hår.

Et naturlig tegn på et levet liv,

og enda mer, at livet vårt består

Til slutt – så bør man sjekkes

på en vekt, om man er for lett.

På denne vekten telles ikke kilo,

men om vi lar nåde gå for rett.

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Moden frukt

En dag skal grønne blader visne

Slukes opp av høst og falle ned

Mens frukten legges ned i kurver

For å sendes langt avsted

En dag er markens frukter berget

Som gårdens herre viet all sin flid

Gjennom lange, seige arbeidsdager

Da det det var grønt og nådetid

En dag skal livets resultater måles

Av Ham som bruker nådens målesnor

Da teller også hver tilgivelse jeg sådde

Som en moden frukt ved Herrens bord

Dikt: Tore Bakken

Akrylmaleri: May Lis Bakken

Veksten ingen ville ha

Jeg fant deg på en markedsplass

Blant gammelt nips og sylteglass

Du var en vekst som ingen ville ha

Fordi du kanskje ikke var så bra

Jeg kjøpte deg for kroner fem

Bar deg trygt i pose hjem

Der fikk du bedre blomsterjord

I en potte på mitt kjøkkenbord

Jeg visste ikke hva jeg hadde plantet

Lenge sto du bare der og skrantet

Du var veksten ingen ville ha

Fordi du kanskje ikke var så bra

Men så en vinterdag med is og snø

Da naturen utenfor var kald og død

Og aldeles uten tegn til noe grønt

Da fikk jeg syn for noe skjønt

Det sprang en knopp i grønt og rødt

Samme dag som Frelseren ble født

Du var veksten ingen ville ha

Fordi du kanskje ikke var så bra

Nå har du blitt min frokostglede

Du har en egen evne til å sprede

Ideen om at veksten ingen ville ha

Kan gjøre morgentimen lys og glad

Dikt: Tore Bakken

Foto: May Lis Bakken

Tross alt

Når solen har brent meg da tenker jeg på

Ville jeg likt meg hvis dagen var grå?

Tross alt er det beste å være i sving

Selv om man kjenner på saker og ting

Litt kløe fra mygg som kom meg for nær

Frustrasjon fra noen da jeg ble til besvær

En setning med noen irriterende fraser

Hunder som bjeffer og unger som maser

Så står jeg tilbake og undrer meg stort

På små bagateller som hurtig svant bort

Mens det gode blir til verdifulle minner

Som lyser i mørket når dagen forsvinner

Dikt: Tore Bakken

Foto: May Lis Bakken

Den grå hverdag

På min reise kan noen dager bli grå
Mine spørsmål mange og svarene få
Men en sak er fortsatt tindrende klar
Jeg kan ikke svikte det kall som jeg har

Han ga meg i oppdrag å bringe et bud
Om nåde og frelse fra himmelens Gud
Et bud om å slippe Hans kjærlighet inn
La den få prege et hverdagsgrått sinn

Det finnes en sol over de tåkete skyer
Det finnes en glede hos livets fornyer
Det finnes et håp i den tro jeg har fått
Når dagens ansikt er regnfullt og grått

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Nådesolen

Hva har livet lært meg fra mine mange leveår

Hva vil et opptak vise fra den tid som var i går

Hvordan har jeg levet og benyttet mitt talent

Hvordan har jeg Mesteren med mine evner tjent

Har jeg vært en stemme for kjærlighetens røst

Har jeg vært en hjelper – til glede og til trøst

Har jeg gått i forbønn for dem som kom til kort

Har jeg lært å elske i det liv som svant så fort

Som mange andre mennesker på livets veier

Fikk jeg se min svakhet, men også Jesu seier

Når mennesker er svakest og går på nederlag

Tennes nådesolens lys som endrer natt til dag

Derfor vil jeg bære med meg solen i min sekk

Han slettet all min gjeld – tok underskuddet vekk

Skulle du ha sett meg i ufullkommenhetens drakt

Så ber jeg om benådning under nådesolens pakt

Dikt: Tore Bakken

Akrylmaleri: May Lis Bakken

Den som kom til kort

Forlat dem som legger nye stener til en bør

På en rygg som bærer mer enn nok fra før

Som ikke synes at den falne har lidd nok

Men bør ha mer fra en selvrettferdig flokk

Forlat de mange som ikke snublet eller falt

Som alltid tenkte rett og sjelden handlet galt

De som slo seg på sitt bryst og takket Gud

Fordi de aldri sviktet, heller aldri skeiet ut

Forlat den store massens evne til å kritisere

De som gikk i rytmetakt og ikke angret mere

Som elsket stoffet i den lille dommers kappe

Mer enn en bror som kom til kort i en etappe

Forlat dem alle, de vet nok ikke hva de gjør

Slik ba den mannen som nå banker på vår dør

La oss ta motet frem igjen og feie for vår port

I stedet for å kritisere den som kom til kort

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Hyrden

Han blir ikke trett av å lete

Etter fåret som gikk fra sin flokk

Han sier ikke om den som forsvant

At nå har jeg faktisk lett nok

Han har ikke blund på sitt øye

Han har ikke ro i sin fot

Før fåret har kommet tilbake

Til hjorden som det forlot

Når fåret hører Hans stemme

Som er så kjærlig og mild

Er det ingen tvil i dets hjerte

Hos Hyrden hører det til

Han blir ikke trett av å søke

Det bortkomne, villfarne får

Den Gode Hyrde Han kalles

Av dem som Ordet forstår

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Skatten

Jeg bærer den med meg der hvor jeg går

Den skatten jeg mottok i barndommens år

Da ble jeg velsignet og lagt frem i bønn

I troen på Jesus, vår frelser, Guds sønn

Jeg bar skatten med meg der hvor jeg gikk

Og merket hvordan jeg velsignelsen fikk

I motgang og medgang, i gleder og sorg

Ble Herren en tilflukt – min trofaste borg

Jeg har skatten med meg til veien tar slutt

For denne barnevelsignelsen blir aldri brutt

Når de jordiske skatter mister sin glans

Er jeg evig bevart i velsignelsen Hans

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Ny kraft

Jeg kan ikke fortie det lenger

Holde meg taus om Guds verk

For det stemmer hva Ordet sier

Han kan gjøre de kraftløse sterk

Han løfter på troens vinger

Han styrker de svake knær

Han bøyer seg ned i støvet

Kommer de kraftløse nær

Han kommer så stille og rolig

Når sjelen ikke kan slå seg til ro

Når livskraften synes gå under

Ber han deg kun om å tro

Det er styrke å finne i håpet

For den som til Jesus ser hen

Den svake kan tro på et under

En dag har han reist seg igjen

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Jes. 40,31: Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. Kilde: Bibel.no

Å Lytte

Når jeg spør om retning i et kryss på livets vei

Lytter jeg til svar – og følger både ja og nei

Korsets merke er og blir den sanne ledetråd

Det betyr å lytte – til den GODE hyrdes råd

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

(Dolores er navn på en spansk by, men betyr også smerter)

Ta tid

Menneske – ta deg tid til å se.

Ta deg tid til å sette deg ned.

Hvile blikket på vennen din.

Når stunden er varlig og fin.

Ta deg tid til å stanse i jaget.

Kom deg ut fra hastebedraget.

Finn freden i øyeblikkstunden.

Mens du på jorden er bunden.

Menneske – ta deg tid til å se.

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Tross alt

Når solen har brent meg da tenker jeg på

Ville jeg likt meg hvis dagen var grå?

Tross alt er det beste å være i sving

Selv om man kjenner på saker og ting

Litt kløe fra mygg som kom meg for nær

Frustrasjon fra noen da jeg ble til besvær

En setning med noen irriterende fraser

Hunder som bjeffer og unger som maser

Så står jeg tilbake og undrer meg stort

På små bagateller som hurtig svant bort

Mens det gode blir til verdifulle minner

Som lyser i mørket når dagen forsvinner

Dikt:Tore Bakken

Foto: May Lis Bakken

Den langsomme visdom

Lenge kan visdoms frø ligge i jord

Før de utvikler røtter, spirer og gror

Visdommen evner på langtrukkent sett

Å kaste lys over det som er galt og rett

Med årene vil det som er edelt og godt

Vinne over det som er dårlig og smått

Den som tar visdom fra Gud i sin favn

Vil se at Hans Ord blir til nytte og gavn

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Selvinnsikt

Jeg vet om en eldre herre

Jeg så ham her en kveld

Han hadde nok av penger

Men var fattig likevel

Gleden var å løpe rundt

I hamsterhjulets ring

Og søke etter mening

I slettes ingenting

Jeg så ham nokså uklart

Det forsto jeg etterpå

For i de mørke skygger

Blir jo alle katter grå

Nei, det jeg faktisk sanset

I den sene, mørke kveld

Var ikke mannens skuespill

Men refleksen av meg selv

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg

Den hvite drakten

Hun åpnet døren med usikkert blikk

Undret seg over besøket hun fikk

Hun var ikke slik hun helst ville være

Når man får besøk av de som er nære

Subbende gange og langsomme steg

Hun hadde et tydelig alderdomspreg

For sønnen et varsel om forfallets tid

For andre et minne om arbeid og strid

Han så hennes sjel bak de falmede klær

Og mintes et liv med en god del besvær

Men plutselig åpnet seg opp fra det høye

Et klarsyn han fikk for sitt innerste øye

Hun var omringet av Skaperens prakt

Skinnende hvit i sin himmelske drakt

Ikledd det verket som Jesus har gjort

Troendes antrekk den dag de går bort

Det var da han så oppstandelsens makt

Man skal ikke se på den jordiske drakt

Det ytre forsvinner, skjønnhet går bort

Men drakten er ny bak himmelens port

Så frykt ikke du som er falmet og grå

Selv om det nok er umulig å forstå

Fest blikket mot det som skal komme

Den dagen da livet på jorden er omme

Dikt: Tore Bakken

Foto: May Lis Bakken

Mesteren

Se hen til en annen slags mester

Han som bærer en byrde for dem

Som ikke fikk gullkrans og heder

Og som ofte må streve seg frem

Han ruver i de utslåttes landskap

I en storhet som ikke alle forstår

Han ble kalt for å utfri fortapte

Gjennom lidelse, smerter og sår

Hans lønn var en krone av torner

Fra de beleste som ikke forsto

Da Han ba om tilgivelsens under

Mens ondskapen spottet og slo

Hans lys er så sterkt at det rekker

Selv ned i den mørkeste brønn

Hans øre så vart at det hører

Et sukk og en ordløs bønn

Er det rart at jeg kaller Ham Mester

Er det rart at jeg kaller Ham stor

Han gav oss en vei til forsoning

Han kom med nytt håp til vår jord

Dikt: Tore Bakken

Foto: Oddvar Schjølberg