Det ble en brysom tid

Arthur Jamne ble født i Bergen 8. februar 1921. Han vokste opp i søndre bydel. Og her gikk han på folkeskolen.

Da krigen brøt ut kom ikke det helt uventet på ham, og han kom med i en gruppe som skulle ta i bruk våpen mot okkupantene. Gruppen ble avslørt, og for å bruke Arthurs egne ord. Det ble en brysom tid. Men jeg overlevde og kom meg gjennom det - på et vis.  Arthur forteller selv :

 

Rømte fra Arbeidstjenesten

Jeg hadde tatt sikte på å komme meg over til England, og det var ikke så få slike overfarter fra øygarden utenfor Bergen.  Men ofte fikk jeg høre om disse transportene først etter at de var gjennomført. Har du ikke hørt det? Jo den og den dro ut på lørdag. Men aldri klarte jeg å komme meg med. Jeg gikk glipp av mange muligheter.

Jeg hadde vært i arbeidstjenesten (AT) på Kapp på Østre Toten, og der var det noen karer som stakk av og kom seg over til Sverige. AT fungerte som en samfunnstjeneste der unge menn ble satt i arbeid for fellesnyttige oppgaver. Nazifiseringen av arbeidstjenesten gjorde imidlertid at dette ikke lenger var noe interessant, og for min del kom jeg meg kjapt tilbake til Bergen igjen, og ble da med i en organisert motstandsgruppe. Men det gikk ikke bedre enn at vi ble avslørt, og dermed var det gjort. Den 2. desember 1941 troppet Gestapo opp på arbeidsplassen min BMV – Bergen Mekaniske Verksted.

”Du skal ta med denne til Arthur!”

Direktør Kårbø forsøkte så godt han kunne å forhindre arrestasjonen, men kom ingen vei. Heller ikke da en av de tysktalende arbeiderne kom for å hjelpe til. Han hadde tysk far og hadde jobbet lenge sammen med meg. Men han klarte i alle fall å hindre at det kom til håndgemeng.

Det hele endte med at jeg ble satt inn i en politibil og fraktet sporenstreks til Gestapohuset i Veitet i Bergen. Den første jeg møtte der var en jeg kjente godt. Han bodde i samme hus som meg, men jeg visste ikke at han jobbet som resepsjonsvakt for Gestapo.

Da mor fikk beskjed om at jeg var fengslet tenkte hun selvfølgelig at maten i fengselet var nok ikke noe særlig. Og det hadde hun fullstendig rett i. Hun gikk resolutt ned i første etasje og leverte en matpakke til ”resepsjonisten” med ordene: Du skal ta med denne til Arthur” Mor var en myndig dame, så han torde ikke mukke, men kom og leverte meg matpakka på cella.

 

Jeg fikk også en stor overraskelse da den ene fangevokteren kom. Det viste seg å være en av de karene jeg hadde søkt opptak sammen med på Befalskolen. Ingen av oss kom inn, men begge to havnet i Gestapohuset. Han som fangevokter og jeg som fange.

Jeg ble her i fire dager, og de forsøkte å fravriste meg opplysninger. Men en kan komme langt med å ”spille dum” og uvitende. Jeg kjente ikke noe til det de spurte meg om, og det kom som en ”overraskelse” hver gang de spurte om jeg kjente til at den eller den hadde kommet seg over til England eller Sverige. Til slutt ga de meg mer eller mindre opp, og stemplet meg som en naiv og noe forvirret ung mann.

Men det var ikke dermed sagt at de slapp meg fri. De hadde fortsatt sine mistanker til at det ble drevet aktive våpenøvelser i distriktet, og jeg ble derfor fortsatt holdt i deres forvaring. De bare flyttet meg til Bergen fengsel i stedet. Jeg fikk riktignok noen lusinger når forhørene var som mest intense. Men jeg stålsatte meg og ville ikke røpe noen ting. Fortsatte bare med å spille uskyldig og helt uvitende.

En måned etter arrestasjonen ble jeg overført til Ulven leir, utenfor Bergen. Her møtte jeg flere kjente, og de andre ble jeg kjent med i løpet av oppholdet. Vi fikk stort sett være i fred for vaktene, og vi hadde mulighet til å jobbe litt. For min del fikk jeg laget et par flotte ”boller” i tre, sier Arthur og viser fram to av produktene som han fortsatt har i sitt eie. (Bildet)

I mai ble vi en dag kalt til oppstilling – vi skulle sendes på transport! Sammen med en stor gruppe fra Bergen var vi såpass mange at det ble satt opp et eget tog til oss. Det var vår i Norge, og det var den 10. mai 1942. Og vi stoppet ikke før vi kom til Pipervika ved Oslo. Ved brygga her lå lasteskipet ”Oldenburg” og ventet på oss. Det ble ikke gitt noe beskjed om hvor vi skulle. Vi ble bare jaget om bord. Og ned i bunnen av skipet. Jeg var blitt kjent med en annen fange som kom nordfra. Han het Harald Svendsen og var også blant de som var internert sammen med meg på Ulven. Han var los av yrke. Vi pratet mye sammen for jeg kunne tenke meg å bli los når krigen var over.

Om bord på ”Oldenburg” var latrinen oppe på dekk. Og vi fant raskt ut at vi fikk lov til å gå på toalettet. Jeg skal fortelle deg at vi brukte øynene godt og prøvde å observere alt rundt oss. Hver minste holme eller fyrlykt, og hvilken retning skipet fulgte. Disse opplysningene brakte vi videre til losen i håp om at han kunne fortelle oss hvor vi befant oss eller hvor vi var på vei. Under disse toalettbesøkene oppdaget vi at ”Oldenburg” hadde eskorte av tyske fly. De skulle muligens passe på oss slik at vi ikke ble angrepet av allierte ubåter.

Vi skjønte at skipet dro sørover, og vi diskuterte om det kunne være en havn i Danmark, Tyskland eller Polen? Flere alternativer ble nevnt, som for eksempel Stettin, Gdansk eller Lübeck.

 

Tysk tukthus

Da vi etter to døgn klappet til kai var det en helt ukjent by. Men da vi kom ned på kaia oppdaget jeg et langt plankegjerde med masse forskjellige reklameplakater for en rekke produkter. Ingen av disse anga noe stedsnavn, så jeg var like langt i min uvitenhet. Helt til jeg kom til den siste plakaten. Den var reklame for skipshandleren i Kiel. Og da visste vi straks hvor vi var havnet.

Inntil nå hadde vi klart å holde sammen, men i Kiel var det slutt på samholdet. Der ble vi skilt i flere ulike grupper og sendt til ulike leire, fengsler og tukthus.

Jeg og noen andre ble kommandert inn i en stor lastebil som for anledningen ble brukt som politibil. Da oppdaget vi til vår store overraskelse at både sjåføren og vaktsoldatene var ganske så påseilet. I nærnest vill fart vinglet vi fra side til side gjennom Kiles gater, og den ville ferden endte ved byens fengsel. Ikke lenge var vi vel forvart i solide celler. Det korrekte navnet var ”Kiel Gerichtsgefängnis”

 

Staute cellekamerater

Legg merke til at jeg fortsatt ikke hadde fått noen dom på dette tidspunktet. Ja - jeg har ikke fått det til dags dato heller. 

Jeg delte en liten celle med Oswald Kristiansen fra Voss, og fulgte hverandre helt fram til den dagen vi ble frigitt og kom tilbake til Norge igjen. Det var celle 576 i femte etasje, og den målte ca. 1.5 x 2.5 meter. Her var det plassert en brisk, et lite bord og to krakker. Høyt oppe på veggen var det et lite vindu med sprinkler foran.  Vi trodde vi bare skulle være oss to der, men så ble døren røsket opp og vaktene kom bærende på en mann på en båre.  Det var bare ei køye i cella, og de rett og slett lempet han opp i denne og forsvant.

Denne mannen var passelig forslått, og presenterte seg som Oscar Magnusson. Han hadde også vært på båten, men han hadde vært såpass banket opp at han ble ”oppbevart” et annet sted om bord.

Vi fikk rikelig anledning til å bli bedre kjent med denne fine karen, og jeg hadde som oppgave hver eneste dag å massere ryggen og hodet hans slik at blodomløpet kom i gang.

Vi utviklet et godt kameratskap. Det holdt i fengselet og det holdt også i tiden etter krigen.  I boka ”Jeg vil leve” skriver Oscar Magnusson om sitt første møte med Arthur og Oswald:

 

”Arthur Jamne, Bergen, 20 år, så høy og lys og nordisk av utseende at Himmler ville fått åndenød av henrykkelse. Han var eldstemann i søskenflokken hjemme, drømte om å bli ingeniør, var forlovet med Sigrid som sto i radioforretning, hadde en klok og fornuftig holdning til livet – og kunne være sta som fjell.

 

Oswald Kristiansen, Laksevåg, 25 år, mørkt hår og brune øyne, musikalsk, på mange måter en kunstner av legning. Hele fyren var mimikk og geberder og et uoppslitelig humør, han eide en lysblå tro på det gode i mennesket, og han var ute av stand til å holde seg rolig i to minutter i sammenheng.

Begge to hadde vært innom Stein-organisasjonen, da opprullingen kom og navnene deres ble funnet i arkivet.”

 

Vi la opp egne planer

Det var beintøft å sitte i den trange celle. Det var bare en trekrakk som vi delte på. Etter hvert hadde vi følelsen at beina kom ut av skinnet på oss.

Vi ble enige om at vi måtte legge opp en skikkelig plan for hvordan vi skulle klare oppholdet i den trange cellen.

Punkt 1: Krigen ville være slutt om to måneder, da var Tyskland slått, og da kommer vi hjem. Så to måneder skulle vi saktens klare.

Punkt 2: Tyskerne var ikke riktig kloke, alt de gjorde var egentlig dumt og det var egnet til å le av. Uansett hva de fant på så ble vi enige om å le av det. Dette var selvfølgelig en form for galgenhumor som vi forsøkte å holde motet oppe med.

Punkt 3: Vi skulle møte hverandre igjen så fort krigen var slutt og derfor var det viktig at vi lærte hverandre godt å kjenne når vi nå satt i samme celle.

For å få dagene til å gå begynte vi å holde små foredrag for hverandre. Oscar Magnussen fortalte om sitt liv og sin historie og Oswald bidro med sitt, og jeg fortalte om oppveksten i Bergen og hva jeg hadde drevet med. På den måte fikk vi ikke bare tiden til å gå, men vi ble også veldig godt kjent med hverandre.

Andre ganger hadde vi små og store diskusjoner gående og vi hjalp Oscar med å sette sammen en dekkhistorie som virket troverdig. Han fryktet for dødsdom, og var følgelig svært usikker på hva framtiden ville bringe. Han ville nekte på alt

Jeg hadde ikke noen dom. Jeg var bare anklaget for å trene med våpen. Våpnene hadde vi lagret og vi hadde planer om å bruke dem mot tyskerne, men jeg tror jeg lykkes i å spille så naiv at de sikkert konkluderte min forklaring med ”Klin dum!”

 

Det var bare ei køye i cellen, og den ga vi til Oscar som var dårlig fysisk form etter å ha gjennomgått en forferdelig tortur. Og han skriver følgende:

”Det var bare den ene sengeplassen i cellen, og den forærte de meg til odel og eie, nå gjaldt det å få meg frisk. Selv lå de på hver sin madrass på gulvet, med beina oppunder brisken, og de hevdet energisk at de aldri hadde sovet så godt noen gang – nei dette tukthuslivet var storartet. De doktorerte meg også. Time etter time masserte den ryggen, og vi hadde en avtale om det der. For hver time de knadde, skyldte jeg dem en times ski-instruksjon. Videre gikk de inn for å skaffe meg hårprakten tilbake. De masserte hodebunnen på skift, og så ropte de begeistret at ”nå kommer det, det nå kommer det!” Mellom oss sagt så de mer hår enn jeg gjorde.”

Forholdene forverres

De første dagene hadde vi det forholdsvis greit, men så ble det brått slutt.  Fengselsledelsen hadde fått oversendt papirene om oss fra Bergen, og det resulterte i at det nå ble hengt opp en plakat utenfor i korridoren som fortalte at dette var en ”Sonderabteilung” – særavdeling. Dermed ble bl.a. matrasjonen vår skåret drastisk ned.

Det ble knapt med mat i fengselet. Ei brødskive og litt kaffe på morgenen, en suppetallerken til middag. Denne suppen var en tvilsom affære. Noen ganger var det noen slags biter oppi, andre ganger fikk vi omtrent bare kokt vann. Til kvelds var det ei skinnmager brødskive og en kopp kaffe. Jeg synes det smakte godt, men vi hadde jo ikke noe annet valg heller. Problemet var at det var altfor lite mat. Dermed ble vi veldig medtatte etter som fangeoppholdet skred fram. Vi måtte passe på og ikke reise oss for brått opp, for da deiset vi gjerne i gulvet på grunn av svimmelhet.

For at vi ikke skulle gå helt i frø ble vi satt i jobb. Vi fikk en stor ladning kasserte tyske uniformer. Vi skulle sprette opp alle disse slik at de ble store tøybiter. Andre igjen sydde dette sammen til belter som de hadde maskingeværene i.

 

Vi hadde festsmåltid på erter

En gang kom de inn med noen store sekker fylt med erter. Vi skulle rense dem og fjerne belgene. Men du vet jo hvordan det gikk. Vi var oversultne og plutselig kom dette ”kosttilskuddet” dalene inn på cella. Vi spiste selvfølgelig av lasset. Belg etter belg forsvant ned i våre sultne gap. Det måtte jo gå galt. Og det gjorde det til gangs. Vaktene våget omtrent ikke å åpne celledøra etterpå. Det var ikke bare det at vi ble fylt med luft, men vi skeit oss jo aldeles i stykker, forteller Arthur og ler godt.

Langt om lenge kom en av vaktene – vi kalte ham ”Gamlingen” – låste opp døren og vi fikk springe ut og tømme bøtten.

 

Tukthuset Vechta

En dag var oppholdet slutt, og Oswald og jeg ble sendt til et tukthus ”Vechta” som var et ombygd Franziskanerkloster, mens Oscar ble sendt til enecelle i tukthuset i Rendsburg.

Tukthuset vi kom til var kaldt og utrivelig. Oswald og jeg forsøkte å holde sammen hele tiden. Vi så dem som en stor fordel. Vi hadde jobbet sammen på BMV, og hadde foreløpig klart å holde sammen under fangetiden. Imidlertid mente vokterne at jeg var for ung til å være i denne gruppen så jeg ble overført til en ungdomsavdeling.

Da kom jeg sammen med to andre nordmenn. Bergenserne Edgar Johan Ellingsen og Per Stensaker. Per døde dessverre den 10. oktober 1944. Mens Edgar overlevde, og vi har hatt jevnlig kontakt siden. Vi bor begge i Bergen.

Senere ble jeg overflyttet til nok en avdeling. Her ble jeg innlosjert på et ukoselig seksmannsrom , og det var køyer i tre etasjer. Som yngstemann ble jeg  plukket ut til å ligge øverst. Måtte forsøke å klatre opp hver gang jeg skulle legge meg.

Heldigvis fikk vi komme ut i luftegården. Det var tydeligvis en flyplass like ved for flyene subbet omtrent nedi muren når de tok av fra flyplassen. Jeg var ganske lenge i dette tukthuset. Men da   flyangrepene fra de allierte øket, ble fangene flyttet innover i Tyskland.

 

Tukthus Kaisheim

På selveste 17. mai 1944 ble jeg overført til tukthus KaisheimDet var også et ombygget kloster og lå i Bayern. Kanskje noe av nonnenes idealer lå igjen i veggene, for sjefen for de gamlingene som var voktere ønsket oss velkommen med følgende ord: Hvis dere er greie og oppfører dere ordentlig så vil ingen bli slått!

Jeg kom i jobb på skomakerverkstedet, og jeg lærte noe så nyttig som å såle sko. Det var egentlig to sjefer på klosteret, eller vaktmestere som vi kalte dem. Han ene døpte vi til Nils og han andre til Blåmann, etter god norsk eventyrtradisjon.

Blåmann gikk alltid i en blå uniform, mens Nils hadde grønn. Han var for øvrig en grei og omgjengelig kar som vi alle kom godt overens med. Når han skulle ut et ærend overlot han alltid ansvaret til en av fangekammeratene mine. Da var han på fornavn med fangen og sa gjerne:

Du Martin – nå må du holde orden her for jeg skal ut et ærend.

Det bygde på tillit og da var det vår tillitsmann Martin Johannesen som hadde ansvaret for oss.

Blåmann var som en Satan, og vi måtte hele tiden være på vakt overfor ham. Dermed fant vi ut vårt eget varselsystem, Når vi tilfeldigvis sa 22 så var det et signal om å være på vakt overfor ”Blåmann”. Han var utrolig nidkjær i sin tjeneste, og var hele tiden på utkikk etter en mulighet for å ta oss. På en eller annen måte klarte vi å komme gjennom oppholdet her.

 

 

Ut på transport

En dag kom den unngåelige ordren - dere skal stille opp på transport. På dette tidspunktet var det ingen av oss som var i tvil om krigens utfall. Det kunne ikke være lenge før Det tredje riket falt sammen. Selv om vi satt innesperret fikk vi stadig informasjon om krigens gang. Og alle visste at Hitlers seiersrike arme ble slått på retrett på alle frontavsnitt. Vi visste at de allierte hadde gått i land i Normandie og disse styrkene spiste seg hele tiden lenger og lenger innover i Tyskland.

Nå skulle vi nok engang forflyttes.  I god nazistisk tradisjon fikk vi ikke noen som helst beskjed om hvor vi skulle sendes. Den 7. april 1945 ble vi geleidet ned til jernbanestasjonen og kommandert inn i et tog. Dette var et vanlig passasjertog, men alle vinduene var spikret for med store plater slik at vi ikke kunne se ut. Og det var bevæpnete vakter med i hver vogn. Undervis kom vi til en stasjon. Her ble vi stående en hel dag. Hvorfor vet jeg ikke. Men vi fikk nå i alle fall komme utenfor vogna for å lufte oss. På sporet ved siden av vårt tog sto et tog med en helt spesiell kommandovogn. Den var utrustet med høye antenner, og var tydeligvis en slags kommandosentral. Det var hele tiden stor trafikk av kjøretøyer med militære ledere. De for ut og inn av denne kommandovogna. Jeg vet ikke hva slags papirer de hadde i hendene eller i mappene sine. Men ingen av oss var i tvil om at det måtte være en stor militær aktivitet i området. Vi kom ikke videre.

I stedet ble vi kjørt tilbake til fengselet. Igjen. Men der hadde de allerede tømt alle rommene våre og ominnredet hele avdelingen. Det ble et ståk uten like for å få stablet oss inn på rommene igjen, og det var mang en tysk vokter som var fullstendig oppgitt. Både rutiner og fangeopplegg holdt på å bryte sammen.

Neste dag var det om bord i toget igjen. Nytt forsøk. Nok en gang kom vi fram til den samme stasjonen, og nok en gang måtte vi stoppe. Det sto også en kommandovogn der denne gangen. Men dette var en helt annen vogn en den vi så dagen før.

Denne gang sto vi der bare noen timer før det ble gitt klarsignal til at vi kunne fortsette. Jeg husker ikke hvor lang tid denne transporten tok, men da vi omsider stoppet, var vi like ved en by. Foran oss på skinnegangen sto flere andre tog. Det viste seg at vi kommet til Dachau. En leir som viste seg å være – for å si det på godt norsk ”Jævlig”. Det var den 9. april 1945 - på dagen fem år etter okkupasjonen av Norge.

Togsettene foran oss hadde lukkede godsvogner – såkalte kuvogner. Det var flere hollandske fanger i denne transporten. Vi hadde blitt gode kamerater under oppholdet. Og nå var det flere av dem som hadde tenkt å rømme, med en som het Felix i spissen.  Derfor plasserte de meg i det ene hjørnet av vogna. Om jeg kunne holde en slags utkikk og avlede den tyske offiseren som fulgte oss?

Vi prøvde å advare dem, men det var nytteløst. De hadde bestemt seg. Men kom seg ikke av, og dermed var vi framme i Dachau.

 

Vi trodde ikke det vi så

Nå var jeg imidlertid blitt ganske godt kjent med denne offiseren og jeg fikk derfor ordre om å følge med ham ut av vogna. Jeg glemmer aldri det synet som møtte oss når vi gikk langs de andre vognene. Idet de åpnet dørene ramlet folk ut. De hadde stått så trangt at når døra ble åpnet – ja så ramlet både levende og døde ut om hverandre. Jeg tror han ble like forskrekket som meg. Vi gikk forbi tre - fire togsett før vi kom til en vei. Den førte inn til selve leiren. Plutselig var offiseren borte, og der sto jeg aleine igjen. Om jeg hadde rømt så var det vel ingen som hadde merket det. Men hvor skulle jeg gjøre av meg? Jeg var midt inne i et fiendeland. Jeg bestemte meg for å gå inn mot leiren.

Før jeg rakk å komme helt inn møtte jeg alle de andre fra transporten, og jeg sluttet meg til dem. Dette var på utsiden av leiren, og jeg glemmer aldri skiltet på hjørnet. Vi sto ved ”Obersturmführer Strasse”. Der sto det også et tysk kvinnemenneske med et spedbarn på armen. Hun hadde tydeligvis bare forakt til overs for de utsultede fangene, så hun drev hele tiden og spyttet på oss. Jeg har mange ganger siden lurt på hva som rørte seg oppi hodet på denne kvinnen. Hun var tydeligvis totalt hjernevasket av nazistenes ideologier. Selv om hun helt sikkert forsto at krigen nå gikk mot sin slutt så ville hun markere sin avsky mot oss. Hun tenkte ganske sikkert ikke på at vi var krigsfanger fra et land som hennes hjemland hadde okkupert mot vår vilje. Men så hjernevasket kan man bli når diktatorer kommer til makten. Et annet aspekt ved hennes oppførsel – folk som bodde i dette området burde ikke prøve å komme med den unnskyldningen: Vi visste ikke hva som foregikk av overgrep.  Denne damen var selv med på.

På en slette bak oss var folk i gang med å stable lik, omtrent som de lagret ved. Seks den veien, og nytt lag oppå med seks den andre veien. Slik holdt de på helt til de ikke rakk høyere. Da begynte de på en ny stabel. Det var et forferdelig syn, og jeg har vanskelig for å tro på dem som sier at de ikke visste…

Vi ble stående utenfor leiren hele dagen. Det var tydeligvis like stor forvirring både inne i leiren og utenfor. Det hadde muligens kommet for mange fangetransporter på en gang – og hvor skulle de plassere alle disse fangene?

For å gjøre kaoset mer komplett satte de allierte i gang med et forferdelig bombeangrep midt oppi det hele. Vi sto som paralysert å så på det som foregikk. Merkelig nok ble ingen av oss skadet.

 

Flyangrepet 29. april 1945

Da angrepet var over ble vi hentet inn i leiren og fikk beskjed om å installere oss i en brakke som ikke var skadet. Her var det trangt. Køyene sto i tre høyder, og vi måtte ligge fire mann i hver køye. Jeg havnet i øverste etasje like ved en takluke. De andre mente at jeg som var gammel speidergutt fikk holde utkikk. De konkluderte med: Du er jo ikke gift. Det er vi. Derfor kan du holde utkikk. Jeg skulle altså stikke hodet opp, omtrent som en blink. Det var et dårlig forslag.

Det var mange belgiske fanger i Dachau og de var atskillig bedre orientert enn oss, og nå ga de oss mye nyttig informasjon.

Den 29. april 1945 kom det avgjørende angrepet fra amerikanerne. Og hele området ble i løpet av noen sekunder forvandlet til en heftig kamparena.

Noe som forskrekket meg var at tyskerne først heiste det hvite flagget på kommandoplassen, deretter i flaggstanga på vakttårnet. Og i tillegg så bandt de hvite filler på løpet av geværene og mitraljøsene. Et tegn på overgivelse.

Men da de første amerikanerne gikk inn i leiren fyrte tyskerne løs på dem, og jeg kunne se hvordan kulespruten slo ned rundt den første amerikaneren. Dette ble gjort i et bevisst forsøk på å narre amerikanerne. Jeg har alltid beundret denne soldaten for det motet han viste, når han besvarte ilden. Kulene slo ned rundt ham, og jeg har vært der nede siden og sett at kulehullene fortsatt er i muren like ved der han kom inn.

Dermed var kampene i gang. Og leiren ble inntatt av de amerikanske styrkene. Tyskerne ble samlet sammen og avvæpnet. Det var et sjokkerende syn som møtte de amerikanske soldatene. Det lå hundrevis av døde fanger rundt om i leiren.

Da leiren var befridd gikk jeg sammen med Dagfinn Johnsen (fra Bergen) bort til tårnet. Han hadde broren sin i Amerika og han ville gjerne ha en prat med de amerikanske soldatene. Men da fikk vi beskjed om at vi burde komme oss i dekning, for det var en del tyske bevæpnete soldater i området, De hadde fortsatt ikke gitt opp, og skjøt derfor på alt som rørte. Heldigvis var det ingen av våre folk som ble truffet av disse snikskytterne.

Samtidig kom det strømmende en masse barn. De hadde vært fanger på et eget område i leiren. Nå var dette befridd og de kom løpende til for å se hva som foregikk. Heldigvis fikk soldatene alle disse barna i dekning.

Vi hadde ikke sett noe til verken de eller andre av fangene i leiren. Vi hadde vårt eget lille område å være på.

Vi overlevde angrepet, og ble vel mer eller mindre overlatt til oss selv det første døgnet. Vi innrettet oss som best vi kunne.

 

Russerne hadde imidlertid etablert seg godt i leiren, og det var veldig mange av dem. De hadde blant annet ansvaret for utdelingen av mat, i tillegg til at de hadde ansvaret for alle matlagrene og de laget også maten. På dette tidspunktet var det ingen russere som sultet i Dachau, det var nesten slik at flere av dem var forspiste.

Martin og Rasmus var dyktige tillitsmenn

Vi hadde to dyktige tillitsmenn. Flotte og solide karer begge to. Det var Martin Emil Johannessen og Rasmus Broch, begge fra Bergen, og de jobbet i postvesenet da de ble arrestert. Begge var svært språkkyndige og mang en gang var dette til stor hjelp for oss i både tukthusene og Dachau. Han ene av dem hadde vært med i det politiske liv og kunne opptre som den reneste diplomaten, mens den andre hadde interesser for det militære.

Begge to klarte seg gjennom oppholdet i tukthusene og leirene. Og de begynte å organisere slik at de syke og skadede først ble tatt hånd om. Vi hadde et par mann i vår gruppe som var svært dårlige. Og da ble laget to provisoriske bårer slik at vi fikk dem på sykehuset. Den ene av dem var fangekameraten min gjennom hele oppholdet – Oswald Kristiansen.

Når vi kom ned på sykehuset var det en fange som nå var sjef, og han ba oss ganske så bryskt om å legge Oswald ned på gulvet. De skulle overta pasientene. Men vi ga oss ikke før de tok Oswald inn for øyeblikkelig behandling. Og det skjedde på en ganske merkelig måte. En av pasientene fikk plutselig problemer med å holde seg, og dermed gjorde han rett og slett i buksa. Dette ble ikke tolerert av en av de andre fangene, og derfor ble han kylt ut døra. Dermed fikk vi Oswald innenfor i en viss fart.

Dachau var en enormt stor leir. Her var det ikke bare internert et stort antall fanger, men det var også en utdanningsleir for SS-folk, og i tillegg var det en utrydningsleir med eget gasskammer. Dette fikk vi informasjon om av de belgiske fangene.

 

Fant norske gardeuniformer på lageret i Dachau

Vi klarte oss på et vis. Vi hadde et minimum av mat å leve av, men da amerikanerne inntok leiren ble vi raskt lovet mer mat. De kom da også med noe slags mat, og vi ble tildelt innlosjering i en slags festsal. Men vi ønsket oss vekk, ogi mente at dersom vi bare kunne komme oss til en havn ett eller annet sted, ja så ville det ganske sikkert dukke opp en norsk båt.

Det var fullt opp av forskjellige kjøretøyer i leiren, både lastebiler og busser, men vi fikk ikke noen av dem til å starte. To av vår fangekamerater var bilmekanikere og de kunne med en gang fastslå at fordeleren var fjernet på samtlige biler. Dermed var vi like langt. Det var håpløst å få tak i noe som helst.

En dag var et en kar som fortalte oss at nå kledde belgierne på seg norske gardeuniformer. Dette måtte jo undersøkes. Det viste seg at tyskerne hadde tatt med seg et helt lager med norske gardeuniformer fra slottet i Oslo. Dette var plassert på et lager i Dachau, og nå forsynte selvfølgelig fangene seg av dette nye tøyet. Inkludert oss. Bodil Stritter Bakke var datter av sorenskriveren på Kapp på Østre Toten. Hun var gift med en belgier som var sjef for flyplassen i forbindelse med frigjøringen.  Hun hadde blitt med bilene som skulle hente hjem de belgiske fangene, så det var en ren tilfeldighet at jeg traff henne.

”Resten av uniformene ligger inne på lageret sa hun, og dere kan bare forsyne dere”. Dermed ble vi godt kjent med henne.

 

Papiret kom fram uten frimerke

Hun varslet også London om at det fortsatt var en del norske krigsfanger igjen i Dachau. Og jeg tok en papirstrimmel ut av en bok og skrev:

                Arthur Jamne, Norway House London. Er i Dachau!

                 Arthur.

 

Den lille lappen ga jeg henne, og den passerte gjennom postverket i flere land, uten frimerke og kom fram til Norway House i London. Krigen var ennå ikke slutt, for dette var i slutten av april. Fra Norway House tok de kontakt med Edinburgh hvor de igjen kom i kontakt med min far. I likhet med alle ”Jamnefolkene” var han til sjøs under krigen. Han var om bord i en båt fra Mowinkel Rederi. Men ble bombet i den engelske kanalen. På utrolig vis reddet han livet og ble sendt til sykehuset i Edinburgh. Her begynte han å jobbe da han ble frisk.

Beskjeden om at det fortsatt var nordmenn igjen i Dachau ble videresendt til kommandanten for de amerikanske styrkene. Han tok kontakt med oss i leiren og lovet at han skulle gjøre det han kunne for å få sendt oss hjem.

Vi hadde jo fått gardeuniformene og fikk også nå bedre mat, slik at vi kom oss både fysisk og psykisk. Vi kom også over noen tyske lagre med blant annet ordentlige senger. I et annet lager kom jeg over flere ruller med fint dresstoff. Jeg sikret meg noen ruller og bestemte meg for at de skulle jeg ha med meg hjem til Norge. (Og det klarte jeg faktisk også)

 

En dag møtte vi forresten De Gaulle i leiren. Han var der for å inspisere sammen med to andre. Vi slo faktisk av en aldri så liten prat og han fortalte at han hadde vært i Bergen.

 

Hjemreise via Sveits

Vi ble ikke hentet av De hvite bussene, men av folk fra Norsk - Sveitsisk Forening.  De første ukene var det ikke tilrådelig å transportere oss i området for det pågikk fortsatt kamper rundt om. Men en dag kom det noen lastebiler for å hente oss og nå ble vi transportert til  Scharfhausen i Sveits.

På veien ble vi flere ganger stoppet av tyskere som kom løpende med bilder og spurte om vi hadde sett den eller den. De trodde vi var tyske soldater da vi hadde gardeuniformene på oss. Nå ville de vite om vi hadde sett noen av deres familiemedlemmer som var ute i krigen.

Vi fikk ikke lov til å stoppe, men vi måtte jo nødvendigvis gjøre en stopp for og tre av på naturens vegne.

Under en slik stopp gikk alarmen i byen. Den var nå inntatt av franske styrker og det gikk ikke så lenge før den franske kommandanten dukket opp, og ville vite slags folk vi var. Når vi forklarte at vi var på vei til Sveits, men hadde kommet litt ut av kurs var allting greit og vi ble invitert til kantinen deres på mat og kaffe før vi ble sendt videre. Vi var framme i Sveits langt utpå natten.

Vi ble værende i Scharfhausen i rundt ti uker. En dag  dukket det opp en kar med følgende spørsmål: ”Kännen Sie arkitekt Landmark?”

Jeg ble ganske paff og det ble han som spurte også når jeg svarte. Ja han kjenner jeg godt for det er min nærmeste nabo.

Etter oppholdet i Sveits ble vi fraktet med busser gjennom Tyskland og til København. Underveis fikk vi se hvor store ødeleggelsene var. Men på den tida hadde vi nok ikke så mye medynk med folket i Tyskland. Til det satt våre opplevelser i fengsler og leire altfor hardt i oss.

 

Bildet har blitt mer nyansert

Når jeg i dag ser tilbake på denne tiden, så har nok bildet blitt mer nyansert. Og når jeg er ute som tidsvitne for Aktive Fredsreiser så er det viktig for meg å fokusere på at vi giri korrekt informasjon om det som skjedde. Skal vi unngå at slike ting oppstår igjen, må vi ikke bare fortelle historien, men vi må ta elevene med til de stedene der overgrepene skjedde. Da forstår de historien på en helt annen måte.

Dette setter i gang en reaksjon som gjerne munner ut i at de vil gjøre sitt til at dette ikke skal skje en gang til. Kan jeg klare dette ved å fortelle om mine egne opplevelser - da har jeg oppnådd formålet med å være et tidsvitne.

I dag har vi også et godt og utstrakt samarbeid med Tyskland på en rekke områder, og flere av dagens ungdommer vil uten tvil få mye å gjøre med Tyskland i jobbsammenheng. Vi må lære av de feilene som ble begått, og sammen bygge opp trygge og solide relasjoner.

 

Kilder:

Intervju og reiser med Arthur Jamne

Magnusson, Oscar: ”Jeg vil leve” Gyldendal Norsk Forlag AS 1967

Ottosen, Kristian

www.bygdeungdom.no

 

 

Et tidsvitne takker av.

Med Arthur Jamnes bortgang 18. januar 2013 har igjen ett av våre tidsvitner ”takket av”. Jamne gikk i sitt 92. år, han var ekte bergenser, født og oppvokst i søndre bydel.

Da krigen brøt ut var han 19 år gammel, men han fant snart sin plass blant dem som ønsket å motarbeide nazismen. Prisen han måtte betale var å bli arrestert av Gestapo, deretter flere års fangenskap i tyske tukthus og konsentrasjonsleirer, og en tapt ungdomstid.

Ved krigens avslutning satt han i konsentrasjonsleiren Dachau. Han ble ikke reddet av de hvite bussene, men ble hentet hjem via Sveits av folk fra den Norsk - Sveitsiske Forening.

Oppholdet i krigsfangenskap hadde satt dype spor i ham, og det skulle gå mange år før han fortalte litt om sine rystende opplevelser. Til det satt de for hardt i bevisstheten. Men etter hvert åpnet han litt på døra inn til disse opplevelsene, samtidig som han forsto viktigheten av å dokumentere denne delen av vår historie.

Sammen med norske skoleungdommer dro han derfor ut som tidsvitne med Aktive Fredsreiser. Nå fortalte han på en engasjerende måte hva han hadde opplevd i sin ungdomstid. Selv om de vonde opplevelsene fortsatt satt som spikret fast, hadde han likevel bevart glimtet i øyet.

Men han hadde sine helt klare målsettinger for å være med på turene, og han konkretiserte det på denne måten:

 

Når jeg i dag ser tilbake på denne tiden, så har nok bildet blitt mer nyansert. Som tidsvitne er det viktig for meg å fokusere på at vi gir korrekt informasjon om det som skjedde.

Skal vi unngå at slike ideologier får fotfeste igjen, må vi ikke bare berette historien, men vi må ta de unge med til de stedene der overgrepene fant sted. Da forstår de historien på en helt annen måte. Kan jeg klare dette ved å fortelle om mine egne opplevelser - da har jeg oppnådd hensikten med å være et tidsvitne.

Skal vi skape fred – må vi lære av de feilene som ble begått, og sammen bygge opp trygge og solide relasjoner.

 

Arthur Jamne var en mann som satte spor etter seg hos mange, ikke minst hos norske skoleelever, og vi lyser fred over hans minne.

Oddvar Schjølberg