Ingemund Midttveit vokste opp i trygge og harmoniske omgivelser i det lille øysamfunnet Telavåg, noen mil nordvest for Bergen.

Da krigen brøt ut 9. april 1940 var stedet et velutviklet lite samfunn med rundt 400 fastboende som levde i fred og fordragelighet. Lite ante de at de bare to år senere skulle skrives inn i historiebøkene på lik linje med byene Oradour i Frankrike og Lidice i Tsjekkia.

Med sin beliggenhet litt utenfor allfarvei, lå forholdene i Telavåg godt til rette for de illegale transportene mellom Norge og England under krigen.

Da dette ble avslørt slo nazistene til hardt og ubønnhørlig, og den lille bygda ble radert vekk fra kartet. Vi lar Ingemund fortelle, og han tar oss med tilbake til april 1942. Nærmere bestemt natt til 26. april.

Telavåg var sentral i Englandsfarten

Englandsturene hadde vart en god stund. Alle de voksne visste hva som foregikk, og flere av dem var ”skippere” på båtene som fraktet flyktninger over til England eller Shetland.

Laurits Telle og Søren Øvretveit hadde radio, og det var helt ”normalt” at de voksne samlet seg der for å høre siste nytt fra London. Jeg er født i 1934 og var bare seks år da krigen kom til Norge. Derfor forsto jeg nok ikke helt hva som skjedde rundt om på øya. Men jeg var stor nok til skjønne at det var utrygge tider. Ikke minst forsto jeg det hjemme når de voksne hvisket til hverandre. Det er klart at det ble kommentert rundt om hvem som hadde klart å komme seg over til England, og alle sammen var jo mer eller mindre involvert i Englandstrafikken.

Det var ikke så ofte vi så tyskere, men det hendte at de kom innom med vaktbåten sin, for å kjøpe sigaretter i butikken hos Telle. Ellers så hadde vi det fredelig ute i Telavåg. Inntil den 26. april 1942. Det var en søndag og det var den dagen krigen kastet av seg sin godmodige maske, og åpenbarte sitt sanne brutale ansikt.

Nazistene hadde en stund hatt mistanke om Englandsfarten fra Telavåg, og samtidig var motstandsfolkene Arne Værum og Emil Gustav Hvaal fra kompani Linge smuglet i land på øya, med både våpen, ammunisjon og sprengstoff. Agentene ble skjult hjemme hos Laurits og Marta Telle.

Den norske angiveren Johan Bjørgan hadde klart å snappe opp denne informasjonen, og startet sine undersøkelser. Under dekke av at han skulle hente en radio ankom han Telavåg.  Men han spurte ikke etter noe radio da han kom, men ga i stedet uttrykk for at han var på flukt, og nå trengte han skyss over til England. Han hadde tydeligvis spilt sin rolle svært godt, for mannen som skysset han over vågen fortalte hvor han skulle henvende seg. Vel framme ba han om båttransport til England, og skuespillet var fortsatt av beste merke, for han ble lovet transport.

Problemet var bare at han måtte redde unna noen viktige papirer i Bergen igjen før han kunne reise. Dermed var det gjort. I stedet for å reise tilbake til Bergen igjen, dro angiveren lenger inn på øya og ringte til Statspolitiet. En slik viktig rapport ble ikke liggende å støve ned. Nei – den medførte rask handling fra nazistene. (En av de båtene som ble brukt i denne trafikken var ”Fernanda” (bildet). Søskenbarnet mitt – Magnus Telle – var om bord i ”Fernanda” sammen med 38 andre som skulle skipes over til England. Men i siste øyeblikk ble han overtalt til å gå i land igjen. Magnus var en av de som ble tatt i Telavågaksjonen, og han døde i Dachau, bare 20 år gammel.)

"Fernanda"

Ingen rakk å reagere

I grålysningen kom den tyske båten “Roland” fossende inn vågen. Ombord var ni eller ti tyske offiserer, angiveren Johan Bjørgan pluss et mannskap på to eller tre. Noen hørte nok brummingen fra de kraftige motorene, men før noen rakk å reagere hadde de lagt til kai i Telavåg.

Det var ikke hvem som helst som ledet aksjonen. Det var den Hauptsturmführer Johann Berns, hans nestkommanderende Henry Bertram og Helmut Klötzer som hadde ansvaret. I løpet av minutter var både barn og voksne innhentet av krigens brutalitet. De tyske soldatene visste nøyaktig hvor Lauritz Telle bodde (bildet), og de omringet raskt huset.

Ingen rakk å varsle de to Linge-karene som bodde hos Telle, og tre tyskere stormet inn for å pågripe Hvaal og Værum. De satte seg kraftig til motverge og det kom til skuddveksling. Da status ble gjort opp var tre personer skutt og drept - de to tyske offiserene Berns og Bertram, samt Arne Værum.

Fra det øyeblikket startet vårt mareritt. Et mareritt ingen ante konsekvensene av. Uhyggen krøp inn i hver eneste krok av Telavåg, og både barn og voksne skjønte at det nå lå store problemer i luften.

Jeg husker godt denne episoden. Vi bodde ikke så nær at vi kunne se eller høre skytingen. Men det gikk ikke lenge før vi fikk høre hva som hadde skjedd hos Lauritz. Mor skulle nemlig forbi hos Telle, men der ble hun stoppet av de tyske soldatene. Det hadde vært skyting og folk var drept.

Noen timer senere kom tyskerne bærende med Linge-karen Arne Værum, som var blitt skutt. Liket bar de om bord i en båt og satte kursen utover. Det var flere som observerte dette, men det var nok ingen som var forberedt på ugjerningen som nå skulle skje. Da båten passerte fyret, hørtes en kraftig eksplosjon. Det var Linge-karen ble kastet på havet og sprengt. Okkupantene ønsket ikke å gi ham noen begravelse, men skjendet liket ved å sprenge ham i småbiter.

Mannen som besluttet dette var Kommandör der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienstes i Bergen, Hans Blomberg. Han var av den oppfatning at dersom liket ble begravd ville folket i området gjøre den drepte agenten til martyr og holde stor begravelse. Den gleden skulle de ikke under noen omstendighet få.

Den andre agenten - Emil Gustav Hvaal - var blitt såret og ført til sykehus hvor Gestapos folk satte i gang med harde forhør, for å få presset mest mulig opplysninger ut av ham. Et år senere ble han sendt til Trandum og skutt høsten 1943,sammen med den eldste sønnen til Laurits, Lars Telle.

Tyskerne forlot Telavåg, og de fleste trodde vel at det nå ikke ville skje noe mer. Folk følte seg rimeligvis trygge, for det var bare et par familier som rømte vekk. Det var jo også gode muligheter til det, så lenge det ikke var noe tysk vakthold her ute.

Imens jobbet nazistene svært målrettet. At to Gestapo-offiserer var blitt drept av norske motstandsfolk skulle, og måtte hevnes. Det var Reichskommisar Josef Terboven, naziregimets øverstkommanderende i Norge, som selv gav ordren om at Telavåg skulle utslettes. Det skulle ikke være noe tilbake. Navnet Telavåg skulle ut av historien og glemmes for alltid. For å vise hvordan det ville gå med dem som satte seg opp mot “Det tredje Riket”, var dette en situasjon nazimakten ville gjøre maksimalt ut av.

Her bodde familien Lauritz og Marta Telle

Alle menn mellom 16 og 60 år arresteres

Tidlig om morgenen torsdag 30. april slo tyskerne til igjen. Alle menn mellom 16 og 60 år ble stuet sammen i løa til Laurits Telle. 66 i tallet. Deretter plasserte de ut sprengladninger rundt løa. Jeg husker dette veldig godt fordi de arresterte pappaen min. Det gjorde et uslettelig inntrykk på meg.

Selv om jeg bare var åtte år gammel, så var det som om den ene veggen ramlet ut av hjemmet vårt da de førte pappa bort til løa og stengte ham inne.

Ingen visste noe om hva som skulle skje, og det var en uhyggelig stemning rundt om på hele Telavåg. Timene sneglet seg av sted, og spørsmålene var mange. Ville de sprenge løa med mennene inni? Ville de bli skutt? Hva ville skje med de andre i familiene?

Utpå ettermiddagen åpnet soldatene plutselig dørene, og jaget fangene ut. Mange trakk et lettelsens sukk. Men det var for tidlig. De ble sluppet ut bare for at de skulle se hvordan soldatene sprengte de første husene.

I første omgang var det husene til Laurits Telle, Josef Øvretveit og Morten Nipen som ble sprengt. Husa ble i løpet av sekunder forvandlet til pinneved. Et grusomt overgrep mot sivilbefolkningen. Nazismens barbari og menneskeforakt i et nøtteskall.

Rikskommissær Josef Terboven (t.v. på bildet) var selv til stede for å ta del i represaliene. Situasjonen skulle brukes for alt den var verd, og det skulle sendes et tydelig signal til omverdenen om hvordan det gikk med dem som satte seg opp mot Nazi-Tyskland. Nå skulle bygda utslettes, raderes bort for alltid.

Etter at husene er sprengt ble de arresterte mennene samlet og i to rekker og ført ned til kaia. Pappa var blant dem, og vi var livredde for at han skulle bli drept av soldatene.

I stedet ble de ført om bord i en båt og i ly av mørket ble de fraktet inn til Sandviken skole i Bergen. Flere av dem måtte gjennom harde forhør i løpet av de 14 dagene de var der.

Alle øyboerne skulle arresteres

Neste morgen kom tyskerne tilbake til Telavåg igjen for å hente resten av befolkningen. Alle skulle arresteres – både barn og voksne. Vi fikk en time til å pakke ned det nødvendigste, og det vi kunne klare å få med oss. Deretter ble vi samlet ved Ungdomshuset. Jeg har en spesiell opplevelse fra denne dagen, forteller Ingemund.

Vi hadde en hest som var ganske vill av seg, og da pappa var blitt arrestert måtte mamma slippe den ut på jordet. Der gikk den fortsatt den dagen vi andre ble arrestert. Nå hadde jeg egentlig et godt forhold til hesten, og det var vel et slags tillitsforhold oss i mellom.

Tre av de tyske soldatene ble interessert i hesten, og prøvde å få tak i den, men uten å lykkes. Den snudde baken til dem og sparket voldsomt med hovene. Det gikk heller ikke bedre enn at en av de tyske soldatene kom litt for nær, og dermed ble han sparket i brystet og kastet flere meter unna. Han klarte seg uten å bli skamfert altfor mye. Jeg så hesten igjen litt senere. Da ble den ført mellom to soldater, og den var skutt i beinet. Det var en forferdelig opplevelse for meg, for jeg var blitt glad i denne hesten.

Mamma hadde pakket våre eiendeler i ei lita reisekiste, som vi bar mellom oss. Imidlertid synes soldatene at vi gikk for sakte, og de brølte til oss at hvis ikke satte opp farten, så fikk vi bare sette igjen kista. For å understreke alvoret skjøt de noen skudd opp i lufta. Nede ved ungdomshuset ble vi stående og vente. Det var ingen som visste hva som ville skje med oss, eller hvor vi skulle sendes.

Det var i alt 268 personer med smått og stort. Den eldste var 96 år gammel og måtte bæres på båre, mens den yngste bare var 12 uker gammel.

I min familie var jo pappa allerede arrestert og ført av gårde. Nå var det farmor på 64 år og mor som sto og ventet på transport sammen med meg og mine to yngre søsken. Etter hvert måtte vi inn i ungdomshuset. Det ble ganske raskt fullstappet, og derfor ble nabohuset også rekvirert. Vi ble værende et døgn i påvente av transport. Med den uhyggen og usikkerheten som preget oss, sier det seg selv at det ble ei lang natt, og lite søvn. Alle sammen tenkte på sine kjære som allerede var transportert bort.

Utpå dagen lørdag morgen hørte vi duren av båtmotorer, og ikke lenge etter klappet to tyske båter til kai. Vi ble raskt beordret ombord i båtene. Sistemann som ble båret ombord var en eldre mann. Han var blitt sendt tilbake fra sykehuset i byen for at han skulle få dø hjemme. Nå ble han plassert under dekk sammen med de andre eldre personene.

Mens vi la fra kai begynte soldatene å ødelegge Telavåg. Hele bygda ble rasert. Båtene ble tatt eller senket. Resten av husene ble sprengt. Det eneste som sto igjen var et lite klokketårn på gravplassen pluss noen gamle jordkjellere. Dyrene ble fraktet til Bergen. Mens vi stevnet ut vågen steg de første røyskyene til værs fra det som en gang hadde vært våre hjem. Nå ble de forvandlet til aske.

Josef Terboven ledet selv aksjonen

Tyskerne ville ikke vekke oppmerksomhet

Etter rundt en times seilas ble maskinene stoppet, og båtene lå og drev. De voksne som visste hva som hadde skjedd da agenten ble sprengt ved fyret, trodde nok et øyeblikk at nå var det vår tur til å bli henrettet. Att vi i tur og orden ville bli kastet på havet.

Årsaken til at vi stoppet var imidlertid at tyskerne ikke ønsket å komme inn i havneområdet i Bergen med tre båter fullastet med kvinner, barn og eldre som var tatt til fange. Det ville vekke altfor stor oppmerksomhet. Derfor ankom vi ikke Nøstekaien i Bergen før kl. 03.30.

Der sto hjelpearbeidere fra Røde Kors og ventet på oss, sammen med flere tyske bevæpnete soldater som skulle ta imot fangene.

På en eller annen forunderlig måte hadde hjelpekorpsene i Fana og Bergen fått informasjon om hva som var i gjære, og at vi skulle innkvarteres på Storetveit skole, litt syd for byen. Skolen hadde blitt okkupert av tyskerne noen dager før. I likhet med forholdene i flere konsentrasjonsleire, så var det bare blitt lagt halm på gulvene, slik at vi fikk ta til takke med dette som liggeunderlag. Det hadde nemlig blitt bestilt 500 kg med halm til dette formålet.

Dette gikk ikke Røde Kors gå med på, og de hadde satt i gang en storaksjon og skaffet feltsenger til hele gruppen. I tillegg hadde de også sørget for at mat og drikke sto klart da vi ankom skolen. Det var lenge siden jeg hadde fått mat, så for meg var det reneste festmåltiden vi fikk servert.

Etterpå skulle vi telles opp på tysk manér. Det tok sin tid, for ikke før var de ferdig med første omgang , så skulle vi telles en gang til. Det ble ganske sein før vi endelig fikk lov til å krype til sengs.

På Storetveit hadde man tatt i bruk både gymnastikksal og klasserom. Distriktslege Alf Lorentz Ørbeck hadde klart å ordne en egen sykestue til de eldre. Dette var nok ikke helt i tråd med nazistenes planer. Det første døgnet tror jeg vi sov mer eller mindre uavbrutt alle sammen. Vi var dødsslitne etter alle påkjenningene

Tyskerne fikk heller ikke medhold i at alle fangene skulle stå opp igjen allerede kl. 08.00 for å bli registrert. Tre norske leger, Hansen, Birkhaug og Scheldrup, grep inn. Skulle fangene registreres, kunne det gjøres i sengene. Samme dag ble alt de hadde av verdisaker registrert. Heldigvis forsto legene situasjonen, og hjalp til å lure unna det mest verdifulle.

De norske legene gjorde en fin jobb og var solidariske med oss. Mange er av den oppfatning at legene også gjorde sitt til at vi ikke ble deportert videre til Tyskland.

I begynnelsen var de tyske fangevokterne veldig strenge, og vi fikk ikke åpne vinduene for å lufte. Men legene ordnet det slik at vi fikk lov til å lufte oss i den delen av skolegården hvor det ikke var innsyn fra gaten utenfor. Det var om å gjøre å skjule oss for den øvrige befolkningen.  Telavågingene skulle i likhet med bygda glemmes.

Vi manglet det meste

Det var ikke så mye vi hadde klart å få med oss hjemmefra, og det ble kjapt klart at det var store behov for både klær og sko. Ikke minst gjaldt det barnetøy.
Selv om det var krig og knapphet på det meste for folk flest, var det utrolig å se givergleden som ble vist. Folk i skolens nabolag startet innsamlingsaksjon, og skaffet de ting som var nødvendig.

Maten vi fikk servert var under minstemål, hva næringsstoffer angikk. Det var for det meste en slags tynn suppe, servert sammen med litt brød. Minst en gang i uka fikk vi servert noe som liknet på lutefisk. For å bøte på dette gjorde Røde Kors alt det de kunne for å skaffe oss mer næringsrik mat.

Nyheten lamslo oss

Mange av de voksne lurte på hva som hadde skjedd med de mennene som var arrestert og ført bort. Etter noen uker ble det kjent at mennene fra Telavåg var sendt til Sachsenhausen den 15. mai 1942. Da ble de stuet inn i seks store transportbiler og fraktet til jernbanestasjonen. Klokken 18.00 startet togreisen. Selv om kupéene var beregnet på seks personer, dyttet tyskerne inn så mange de kunne, og plasserte væpnete vakter i hver eneste kupe. Gardinene ble trukket ned slik at ingen skulle se verken ut eller inn. I første omgang gikk turen til Grini hvor flere av dem måtte gjennom harde forhør.

Den 21. mai ble alle beordret om bord i fangeskipet “S/S Lautenfels”, og reisen mot Sachsenhausen var begynt. En annen av Laurits Telles sønner, Lars Elias, ble igjen på Grini, hvor han ble henrettet 1943.

Da vi fikk rede på hva som hadde hendt med de andre ble vi lamslått alle sammen. Hva med oss? Var det vi som sto for tur? Frykten var til å ta og føle på, og det var mange som fikk problemer med søvnen.

Etter en tid på Storetveit, ble det gitt beskjed om kvinner over 50 år og menn over 60 år skulle flyttes til Framnes skole. For mange var nok dette en god nyhet, mens legene våre fryktet det verste. De hadde hørt antydninger om at mennene skulle sendes én vei, de ugifte kvinnene en annen vei, kvinner som hadde barn under seks år en tredje vei, og resten av barna en fjerde vei.

Ved hjelp av legene ble det imidlertid bestemt at hele gruppen skulle sendes til Framnes, og den 15. juni foregikk den første transporten under sterkt vakthold fra SS-soldater. De øvrige ble igjen på Storetveit.

Men søndag 21. juni ble mødre og barn brått og brutalt skilt fra hverandre. Hjerteskjærende scener utspant seg. Gestapo-offiserene sto plassert rundt om på gårdsplassen og hadde forventet at Røde Kors og de norske politifolkene skulle hjelpe dem med denne “seleksjonen”. Men ingen av dem rørte en finger for å hjelpe.

Denne dagen sitter som spikret i minnet mitt. Jeg var åtte år og broren min syv. Plutselig blir mamma og søsteren min revet fra oss og vi sto alene igjen. Først hadde pappa blitt tatt fra oss, og nå tok de mamma. Av vår familie var det nå bare broren min og jeg som var igjen på Storetveit.

Det var planer om at alle ungene over seks år skulle sendes til Østlandet for å adopteres bort til familier som hadde den rette germanske innstillingen. 

Tenk dere følelsene til mødrene. Å vite at barnet deres skulle sendes bort til ukjente folk på en annen kant av landet. Men så oppsto det heldigvis skarlagensfeber blant barna, og avreisen måtte utsettes. I begynnelsen av juli var det imidlertid slutt, og det ble gitt beskjed om at koffertene skulle pakkes. Avreise var allerede neste dag. Men så skjedde det igjen noe utrolig. Plutselig begynte legene å løpe rundt for å sjekke oss. Det var jo som bestilt - det hadde ”brutt ut” difteri. Dermed måtte barnas avreise igjen utsettes på ubestemt tid.

Og tidspunktet kunne ikke vært mer gunstig, for dermed gikk planene om bortsendelse i vasken. Den 16. august ble det til alt overmål bestemt at også barna skulle overføres til Framnes.

Dermed kom broren min og jeg sammen med mamma igjen. Vi måtte riktignok oppholde oss i isolat en tid på grunn av Difteriepidemien på Storetveit. Men isolatet var ikke så rare greiene. Vi var atskilt fra de andre bare med et tau, så vi kunne prate sammen som normalt. Og vi ungene hadde nok av plass å leke på. Ute på Telavåg var det avstand mellom husene og det var et stykke å gå til lekekameratene mine. Her på Framnes bodde vi tett innpå hverandre, og var sammen omtrent døgnet rundt.

Vi måtte gå på skole mens vi var her. Men undervisningen ble noe spesiell fordi klassen hadde elever fra sju til 13 år. Og det var kun en lærer som skulle ta seg av undervisningen.

Lempeligere forhold for oss

Vaktholdet på Framnes ble besørget av politifolk fra Hordaland politikammer, og de tok ikke alltid oppgaven sin like alvorlig. Noe som også gjorde situasjonen lettere. Vaktmannskapene byttet en gang pr uke. Forholdene var ikke så strenge og derfor fikk vi lov til dra ned til sjøen for å lære å svømme.

Etter hvert fikk de voksne forskjellige arbeidsoppgaver, også utenfor leirområdet. De fikk blant annet jobbe på noen av gårdene i nærheten av Framnes, mens andre fikk låne robåter for å fiske. Det ble ikke ble de helt store fangstene, men følelsen av frihet var det viktigste. Både dette, og gårdsarbeidet gjorde mye lettere for dem å komme gjennom fangenskapet. På bildet er begge mine bestemødre med (til venstre)

De hadde det forholdsvis fritt, og det var ingen av dem som tenkte på å rømme noe sted. Hva skulle de forresten rømme til? Hjemstedet deres var lagt øde, og ektefellene var sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Maten var også atskillig bedre på Framnes, og jeg glemmer aldri en episode rett før jul. Da var det en av lærerne som hadde klart å få tak i ei kasse med appelsiner. Nå skulle alle barna få en appelsin hver til jul. For oss var dette utrolig spennende for appelsiner var jo noe som kom fra et land langt borte. Imidlertid hadde en av kameratene mine fått rede på hvor kassa sto, og det endte med at jeg og tre andre snek oss inn i det rommet og stjal en appelsin hver. Selvfølgelig ble vi tatt, og som straff fikk vi ikke noe appelsin til jul. Nå fikk nok ikke denne straffen den virkningen den burde, for vi hadde jo allerede spist opp vår del. Og var fornøyd med det.

I blådress med dødsbudskap

En av lærerne på skolen hadde språk som hovedfag, og han var behjelpelig med å oversette brevene som kom fra Sachsenhausen. Ofte sto det at alt var bra, men mellom linjene forsto alle at situasjonen var helt annerledes.

Noen av de vondeste minnene mine fra Framnes er når bestyreren tok på seg blådressen og kom ned til hovedhuset. Da viste vi alltid hva som ville komme. Muligens tok han på seg denne dressen i respekt for det budskapet han skulle bringe. Budskapet om at en våre kjære var avgått ved døden i konsentrasjonsleiren.

Som regel kom det et slikt budskap fra Sachsenhausen hver fjortende dag fra høsten 1942 og fram til jul, men så ble det lenger mellom budskapene. Det var vondt for alle å høre når brevene ble lest opp. Det var jo venner og naboer som var døde. Rett før julaften fikk bestyreren tre dødsbudskap fra Tyskland. Han ville ikke ødelegge høytiden og ventet derfor til over julehelgen før han ga den triste beskjeden til de pårørende.

Begge mine bestemødre sitter til venstre på bildet

Min pappa overlevde oppholdet i Sachsenhausen, i motsetning til mange av de andre fra hjembygda mi.

Sachsenhausen skulle kreve sine ofre blant telavågingene. Den første som bukket under var 43 år gamle Anfin Amundsen Midttveit. Han døde etter bare to måneder i leiren. Senere skulle flere lide samme skjebne. I alt døde 31 av 72 telavåginger. 28 av dem i Sachsenhausen, to i Natzweiler og en i Dachau. Sistnevnte var Magnus G. Telle. Han ble bare 20 år gammel.

Utover våre 1944 begynte ryktene å svirre om at tyskerne gjerne skulle bli kvitt fangene på Framnes. For dem var vi nå en stor utgiftspost, og i mai 1944 ble det klart at alle sammen skulle slippes fri. Da var det gått nesten to år siden de dramatiske hendingene skjedde i Telavåg. Men vi hadde jo ingenting å vende tilbake til. Hjemstedet vårt var slettet fra jordens overflate.

Amnestiet kom på 17. mai

På selveste 17. mai - av alle dager - kom to høyere SS-offiserer til leiren og erklærte at fangenskapet var over. Men det var betingelser knyttet til frigivelsen.

Ifølge SS Sturmscharführer Markschiess fikk ingen tillatelse til å flytte tilbake til Telavåg, og de måtte heller ikke fortelle noen om det som hadde skjedd der ute. For sikkerhets skyld hadde regimet plassert tyske vakter der ute. Hvor skulle vi gjøre av oss? 

Da mamma ble arrestert i april 1942 var hun gravid, og i løpet av fangenskapet født hun en sønn. Bestemoren min døde under oppholdet på Framnes. Dermed var mamma helt alene med fire barn å forsørge. Hun måtte finne et sted å bo. Da vi dro fra Framnes veide hun bare 47 kilo. Heldigvis ble vi tatt godt imot av slektninger som ga oss husrom, men det var likevel en svært tøff tid for mamma. I likhet med alle de andre fra Telavåg så manglet vi alt. Ikke hadde vi penger, ikke hadde vi noe som helst inventar, ikke noe bosted – kun en koffert med noen klær. Mamma måtte starte på bar bakke.

Vi fikk riktignok noen rasjoneringskort fra Forsyningsnemnda, og Trygdekontoret støttet oss med noen kroner. Men vi måtte finne oss i å leve på et eksistensminimum rett etter vi var sluppet fri fra Framnes.

Her er barna fotografert på Framnes

Pappa kommer hjem

Endelig kom dagen da Tyskland måtte kapitulere og krigen var slutt. I slutten av mai kom pappa tilbake igjen. Nærmere bestemt den 28. mai kom de overlevende fra Telavåg i samlet tropp til Bergen. Jeg trenger vel ikke fortelle at den dagen sto gleden i taket hos oss.

Etter hvert klarte pappa å skaffe oss et hus på ei lita øy, og vi flyttet dit sammen med bestemor og bestefar på mors side. Langsomt begynte familien vår å vende tilbake mot det normale igjen.

Jeg og broren min måtte ro for å komme til skolen som lå på naboøya, og der ble vi undervist sammen med tre andre elever, av en lærerstudent fra Bergen.

Pappa og en onkel drev med hummerfiske. På grunn av krigen hadde det vært stopp med hummerfiske og det var derfor rikelige mengder i havet. Det var ikke den helt store fortjenesten de kunne skilte med. Men etter et halvt år flyttet vi tilbake til Telavåg for å bygge opp igjen gården vår. Husvære i byggeperioden hadde vi i ei brakke.

Til å hjelpe til med oppbyggingen av Telavåg ble det satt inn tyske krigsfanger. Det var en veldig underlig situasjon. Nå var rollene byttet helt om. Televågingene som hadde vært underlagt de tyske fangevokterne i Sachsenhausen, ble nå satt til å være voktere over de tyske krigsfangene.

Man skulle tro at hatet over det som skjedde under krigen ville føre til hevnaksjoner fra øyfolkets side. Men heldigvis så skjedde det ikke noe slikt. De tyske fangene ble godt og korrekt behandlet. De hjalp oss med å sette opp både hus, løe og låve for oss.

Urettferdig fordeling av erstatningene

Det var den norske stat som betalte for gjenreisningen. Men det ble nok en del vonde ting i kjølvannet av dette. Det ble nemlig tatt takst etter det man hadde før krigen. Det ble oppnevnt tre personer fra staten som skulle kartlegge folks tidligere formue. Saken var bare den at de tre karene hadde svært ulik oppfatning av verdiene, og derfor ble det også store forskjeller i de takstene de kom fram til.

Dermed var det de som fikk bygd opp nye hus uten å komme i gjeld, mens andre satt tilbake med gjeld til langt over pipa.

Når sant skal sies så misunte vi de som fikk satt opp husene uten å ta opp lån, mens min familie, og andre med oss, måtte ta opp dyre lån i Husbanken for å få bygd opp igjen det vi hadde mistet. Jeg husker far sleit med denne gjelda så lenge han levde. Og da jeg overtok gården i 1972 fulgte gjelden med.

Etter at pappa kom hjem fra Sachsenhausen var det svært lite vi fikk ut av ham. Han ville ikke fortelle noe fra oppholdet, og slik var det også med flesteparten av medfangene hans. Det var først den siste jula han levde, at han åpnet seg litt. Da fortalte han litt om hvordan julen var i konsentrasjonsleiren. Ellers var han tett som en østers.

Mitt største problem etter krigen var følelsen av at jeg manglet skolegang. Det var jo så som så med undervisningen på Framnes, men jeg fullførte nå folkeskolen i Telavåg etter krigen. Deretter fulgte et år på Rubbestadneset yrkesskole. Men på denne tiden var det dyrt å anskaffe seg lærebøker, og med en familie som nesten måtte klare seg fra hånden til munnen, var det ikke så mange mulighetene å velge blant.

Det ble til at jeg gikk ut i arbeidslivet som fisker. Senere var det utenriksfart i sju år, før jeg bodde en periode i Stavangerområdet. Etterpå bosatte jeg meg i Telavåg, og de siste årene jeg var yrkesaktiv jobbet jeg i Statens vegvesen inntil jeg ble pensjonist i 2000.

Alle de internerte på Framnes

  Oppgaven som tidsvitne har forandret meg

Ingemund er deltidsansatt ved Nordsjøfartmuseet i Telavåg, og i den forbindelse er han ofte omviser for skoleklasser og grupper. I tillegg er han stadig på farten som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.

- Det var Morten Telle som kontaktet meg og spurte om jeg ikke kunne komme en tur på museet og fortelle litt om mine opplevelser.  Jeg veide lenge for og imot, men bestemte meg for å prøve. Og dermed var jeg i gang.

Morten reiste også som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og mente at dette måtte også være noe jeg burde stille opp på.

Nå er jeg i den heldige situasjon at jeg får reise som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Akkurat disse turene har fått meg til å se annerledes på mange ting. Tidligere følte jeg hat og avsky overfor alt som var tysk. Men på disse turene oppdaget jeg at dagens tyskere ikke legger skjul på de grusomhetene som skjedde under krigen.

Tvert imot har de bygd opp flere minnesmerker, og laget permanente utstiller i flere av de tidligere konsentrasjonsleirene. Det forteller meg at jeg ikke kan laste dagens tyskere for det deres foreldre eller besteforeldre gjorde.

Skal vi kunne bygge et trygt og godt Europa er det viktig at vi gjør det i fellskap, og at vi kan møtes med forsoning og konstruktive fredsprosesser.

Det er noe av det viktigste vi kan formidle på disse turene. Vi reiser bakover i historien, og plasserer dette i nåtiden og så ser vi sammen på hvordan vi skal bruke dette for å skape en bedre tilværelse ikke bare på vårt eget kontinent – men over hele verden. Oppgaven kan til tider se håpløs ut. Men historien viser oss med all tydelighet at enkeltmennesket kan utrette store ting, og enda større ting når vi jobber mot et felles mål med menneskerettighetene som ”grunnmur, sier Ingemund Midttveit.

Kilder: Intervju med Ingemund Midttveit

Bilder med tillatelse fra Nordsjøfartsmuseet, 5380 Telavåg

nordsjfm@online.no

Ingemund er deltidsansatt ved Nordsjøfartmuseet i Telavåg, og i den forbindelse er han ofte omviser for skoleklasser og grupper. I tillegg er han stadig på farten som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.